Folk kan få mer å rutte med, selv med uendret rente

Sjeføkonom Kjetil Olsen i Nordea Markets. Foto: Are Haram

Norges Bank gikk mot strømmen og hevet renten nok en gang i desember. Det ga en merkbar effekt på kronekursen, som styrket seg en god del. Samtidig ser vi at både forbruket og den samlede aktiviteten i norsk økonomi nå flater ut. En sterkere krone og større kamp om kundene vil bidra til lavere prisvekst. Det er ikke mye tvil: renten virker, og den virker etter hensikten.

Men det har tatt tid. Rentetoppen ble en god del høyere enn de fleste hadde sett for seg. Det var særlig to forhold som bidro til det.

Rentedifferansen avgjør

For det første var det lenge sånn at andre sentralbanker økte rentene mer og raskere enn Norges Bank. Derfor svekket kronen seg, selv om rentene gikk opp her hjemme. Det er forskjellen i renter mellom land som betyr noe for valutakurser. Mot slutten av fjoråret holdt andre lands sentralbanker rentene i ro, og begynte å snakke om rentekutt. Norges Bank hevet renten ytterligere. Det ble lagt merke til i valutamarkedet.

For det andre har norsk økonomi og norske husholdninger tålt renteøkningene bedre enn mange trodde på forhånd. Det burde ikke ha overrasket. Renteøkningene i 2021 og 2022 bidro bare til at kjøpekraften til de med gjeld kom tilbake til nivået før pandemien. 

Da rentene kom opp igjen, kunne mange lenge bare ta ned den ekstraordinært høye sparingen og konsumere som før pandemien.

Rentene ble satt mye ned da pandemien traff. Det bidro til et kraftig løft i inntektene til alle med gjeld, men få greide å øke forbruket i takt med de økte inntektene. Sparingen økte kraftig. Da rentene kom opp igjen, kunne mange lenge bare ta ned den ekstraordinært høye sparingen og konsumere som før pandemien. Det var først da renteøkningene fortsatte gjennom fjoråret at mange etter hvert fikk mindre å rutte med enn de hadde før pandemien. Derfor så vi også at etterspørselen og farten i økonomien ble dempet utover året.

Rentetoppen nådd

Svært mye tyder nå på at rentetoppen endelig er nådd, både her hjemme og ute. Fokuset er nå på når det første rentekuttet kommer, og hvor mange og raske kuttene blir. Markedet har moderert seg litt i det siste, men løper foran og priset lenge inn seks rentekutt i 2024. Det virker mildt sagt i overkant.

For renter virker begge veier. Selv uendret rente gjør at folk med gjeld får mer å rutte med, så lenge lønnsveksten minst holder følge med prisveksten. Denne positive effekten på kjøpekraften av at renten holdes konstant, blir sterkere jo høyere renten er, jo mer gjeld familien har og jo mer priser og lønninger øker. Dette krever kanskje en forklaring, så et eksempel kan være nyttig:

La oss ta utgangspunkt i en familie med nokså normal inntekt og en del gjeld – rundt fire ganger inntekt. Vi kan da legge til grunn at de på dagens rentenivå og korrigert for skatt bruker om lag 40 prosent av inntekten på renter og avdrag på boliglånet. Resten antar vi brukes på generelt forbruk som mat, klær, strøm, reiser og så videre. 

Når rentene står i ro, endres heller ikke låneutgiftene. Utgiftene til forbruket for øvrig kan vi anta at øker i takt med konsumprisene. Så hvis konsumprisene øker med 4 prosent i år, vil de samlede utgiftene for denne familien «bare» øke med 2,4 prosent, fordi 40 prosent av utgiftene står i ro. Det betyr at dersom lønningene øker i takt med prisene vil denne familien oppleve å få 1,6 prosent mer å rutte med. Ikke verst.

Mer hvis rentekutt

Blir lønnsveksten høyere enn prisveksten, som vi tror, øker kjøpekraften ytterligere. Blir det også rentekutt begynner det virkelig å se mye bedre ut for denne familien. For hver kvarting rentene kuttes, øker kjøpekraften til min eksempelhusholdning med 0,75 prosent. Skulle Norges Bank ha gjort som markedet tenker, snakker vi om en samlet bedring i kjøpekraften for vår familie på 6-7 prosent. Det er i så fall samme stimulans som ble gitt da pandemien traff. 

Å stimulere like mye som under pandemien virker for oss ganske så usannsynlig og gir en klar risiko for at inflasjonen ikke kommer tilstrekkelig ned.

Vi tviler på at Norges Bank ser det samme behovet for å stimulere nå som da. Selv om prisveksten er på vei ned, er den fortsatt langt høyere enn inflasjonsmålet. Arbeidsledigheten har steget litt, men er fortsatt på et svært lavt nivå. Å stimulere like mye som under pandemien virker for oss ganske så usannsynlig, og gir en klar risiko for at inflasjonen ikke kommer tilstrekkelig ned. Vi kan få rentekutt i år, men de kommer trolig både senere og blir færre enn det mange kanskje håper.

Men fortvil ikke, det verste er snart bak oss. Om ett år vil de aller fleste ha mer å rutte med enn de har i dag, rentekutt eller ikke. Bare det gir grunn til en viss optimisme inn i det nye året.