Skattene kunne vært lave og forutsigbare

Gjesteartikkel: Espen Henriksen, førsteamanuensis ved Institutt for finans på Handelshøyskolen BI

Tidligere var omkvedet at skattene i Norge var høye, men forutsigbare. Etter de siste budsjettbehandlingene med plutselig ekstra arbeidsgiveravgift, skjerpet eierbeskatning og en såkalt «grunnrenteskatt» uten faglig forankring, så er skattenivået ikke bare høyt, men også uforutsigbart. Det kan synes paradoksalt at vi ikke heller har valgt å innrette oss med en kombinasjon av gode offentlige tjenester og lave, forutsigbare skatter.

Espen Henriksen. Foto: CF-Wesenberg

Det er i disse dager nøyaktig 50 år siden Stortingsmelding 25 om «Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn» ble lagt frem. Meldingen var så viktig at Finansdepartementet valgte å feire den med et eget seminar på onsdag denne uken. (Vel og merke en feiring i god Finansdepartement-ånd med ett og et halvt glass vin per person).

Et sentralt budskap i den meldingen var at «petroleumsforekomstene i Nordsjøen gjør at vi som nasjon blir rikere». Det er en viktig nyanse å merke seg i dette utsagnet. Det er nasjonen, ikke staten, som skulle bli rikere.

Stortingsmeldingen peker også fremover ved å legge vekt på at rikdommen bør brukes til å gjøre Norge til et kvalitativt bedre samfunn.

Morgenbladets Maria Reinertsen var en av innlederne under feiringen på onsdag. Hun påpekte at det går en klar faglig og politisk rød tråd fra Stortingsmelding 25 via opprettelsen av et sparefond («Oljefondet») og handlingsregelen til dagens finanspolitiske rammeverk.

Les også

– Kronesvekkelsen er blitt en sovepute

Den svake kronekursen etter Norges Banks trege rentehevinger betyr høy rente lenge og varig svekket produktivitet, frykter Elisabeth Holvik.

Med dagens finanspolitiske rammeverk så velger vi i fellesskap å spare et beløp som er lik inntektene fra olje- og gassvirksomheten i «Oljefondet», og så føres 2,7 prosent av verdien av fondet tilbake til statsbudsjettet.

Når årlig uttak fra vårt felles sparefond blir kanalisert tilbake til nasjonen via statsbudsjettet, kan det bidra til et rikere og kvalitativt bedre samfunn på to måter: flere og bedre offentlige tjenester og lavere skatter slik at husholdningene får større disponibel inntekt.

Figurene 3.16 og 3.17 fra årets nasjonalbudsjett gir imidlertid grunn til å sette spørsmålstegn ved om de politiske utfallene er blitt så gode som de burde ha vært. Figurene illustrerer hvordan det norske skatte- og avgiftstrykket er på nivå med eller høyere enn i våre naboland, samtidig som offentlig forvaltnings andel av BNP er mer enn 10 prosentpoeng høyere.  

I perioden 2007 til 2023 har den årlige ekstraoverføringen fra sparefondet vårt økt fra omtrent 100 miliarder kroner til omtrent 400 milliarder kroner. Det ville da kanskje vært rimelig å forvente at vi hadde større utgifter til offentlige tjenester og lavere skatter sammenlignet med våre naboland. Dette finner vi litt overraskende ikke i data.  

Skatte- og avgiftsinntektene har som prosent av BNP holdt seg relativt stabile i Norge de siste 17 årene, og omtrent på nivå med Danmark og Sverige. De er nå omtrent 43 prosent i Norge, som er ett eller to prosentpoeng høyere enn i Danmark og Sverige.

Allerede i 2007 hadde Norge de høyeste utgiftene i offentlig forvaltning, med over 53 prosent av BNP. De neste 17 årene steg utgiftene med åtte prosentpoeng til nesten 62 prosent av BNP. Til sammenligning er utgiftene til offentlig forvaltning i Danmark, Sverige, Euroområdet og OECD under 50 prosent. Målt som andel av BNP er utgiftene til offentlig forvaltning 12,5 og 15 prosentpoeng høyere i Norge enn henholdsvis i Sverige og Danmark.

Fagøkonomer kan bare observere hva folk gjør, og ikke om noe er rett eller galt. Det er derfor mulig at budsjettprosessene er så gode at utviklingene omtalt her er en refleksjon av hva nøyaktig hva folk ønsker.

Men når dette tilsynelatende er helt andre avveininger mellom offentlige utgifter og privat disponibel inntekt enn det vi gjorde for 17 år siden, og det er helt andre avveininger enn de landene vi vanligvis liker å sammenligne oss med gjør i dag, så er det også grunn til å spørre om det kan være ikke-intenderte egenskaper ved innrettingen av det finanspolitiske rammeverket som gjør at folks preferanser ikke fullt ut blir reflektert i valgene som gjøres.

Stortingsmelding 25 (1973/74) hadde en visjon om et kvalitativt bedre samfunn. Gode offentlige tjenester, en velorganisert stat, og lave, stabile og forutsigbare skatter er alle elementer i et kvalitivativt godt samfunn.

Espen Henriksen

Førsteamanuensis ved Institutt for finans på Handelshøyskolen BI