Norge mindre attraktivt enn før

Gjestekommentar

Øystein Dørum, sjeføkonom, NHO. Foto: NTB

Tidligere i år fylte EØS-avtalen tretti år. Om vel tre uker markeres et annet jubileum – at det er tjue år siden EU (og EØS) fikk ti nye medlemsland. Utvidelsen åpnet for en storstilt arbeidsinnvandring til Norge. Uten denne innvandringen ville veksten i Norge vært lavere.

Figuren illustrerer dette tydelig. Siden 2003 har Fastlands-BNP lagt på seg nesten 60 prosent og sysselsettingen vel 30 prosent. Tre firedeler av jobbveksten skyldes flere sysselsatte innvandrere, både bosatte og ikke bosatte. Etter 2008 har innvandrere stått for nesten hele jobbveksten.

I fjerde kvartal 2003 var syv prosent av de sysselsatte innvandrere. I fjor var andelen tre ganger så høy. Omtrent hver syvende av innvandrerne var pendlere, dvs. bodde utenlands. I tillegg kommer stor tjenesteimport, eksempelvis ved entrepriser. 

Gjør svingninger lettere

Mens noen næringer har få innvandrere, er andelen desto høyere i andre. I næringsmiddelindustrien, bygg og anlegg og transportbransjen er omtrent hver tredje utenfra, i overnatting og servering hver annen, og i renhold tre av fire. Uten innvandrere ville mange sentrale funksjoner stoppet helt opp. Arbeidsinnvandringen har gjort det lettere å håndtere svingninger i aktiviteten, blant annet gjennom bruk av bemanningsforetak. Dessuten har arbeidsinnvandringen tilført kompetanse vi ikke hadde.

En tredel av de sysselsatte innvandrerne er fra EUs nye medlemsland, og særlig Polen og Litauen. De har kommet grunnet svake arbeidsmarkedsmuligheter hjemme, og bedre betalte jobber her. Med våre små lønnsforskjeller har gevinsten av å få jobb her vært særlig stor for ufaglærte og andre med få formelle kvalifikasjoner.

Trenger flere

Norge vil trenge flere hoder og hender fremover. I SSBs mellomalternativ anslås det at vi vil bli nesten trekvart million flere i Norge de neste førti årene. Men hele økningen vil komme for dem over 67 år. Få av disse vil jobbe, et økende antall vil trenge pleie og omsorg. I regjeringens perspektivmelding anslås derfor at omsorgsyrkene vil trenge en kvart million flere i 2060.

Samtidig vil befolkningen i arbeidsfør alder stagnere, tross flere innvandrere i denne aldersgruppen. Men ikke fra de nye EU-landene. Derfra tror SSB det vil komme færre. Med god grunn.

Aldringen treffer nemlig Øst-Europa enda hardere enn oss. Ifølge FN vil befolkningen i arbeidsfør alder i Polen og Baltikum reduseres med en tredel de neste førti årene, og enda mer i de yngre aldersgruppene, som er mer tilbøyelige til å pendle og utvandre. Dersom antall innvandrere herfra skal holde seg oppe, må således tilbøyeligheten til å flytte øke.

Null polsk ledighet

Men det er det liten grunn til å vente. I 2004 sto hver femte i Polen uten jobb. I Norge var AKU-ledigheten da som nå rundt 4 prosent. Nå er ledigheten i Polen tett på 2 prosent. Folk trenger ikke flytte utenlands for å få jobb. Dette er primært en dagsaktuell observasjon, som avspeiler arbeidskraftmangel over hele Europa. Men aldringen tilsier at dette kan vare ved. 

For tjue år siden fikk en polsk industriarbeider rundt fem dollar timen. Nå får han tolv.

Valutakursutviklingen går heller ikke vår vei. For tjue år siden fikk en polakk 0,54 zloty for hver krone han tjente i Norge, mot 0,38 nå. Men dette er bare deler av en mer fundamental utvikling: Siden 2004 har de øst-europeiske landene tjent på å ha kommet inn i et større og mer produktivt indre marked, som har medført innhenting og raskere vekst enn omgivelsene, også i inntektsnivå og lønn. For tjue år siden fikk en polsk industriarbeider rundt fem dollar timen. Nå får han tolv. Gapet til norsk lønnsnivå er om lag halvert. Raskere vekst i Polen enn i Norge peker mot enda mindre gap fremover. Innvandringen herfra vil stoppe opp.

Kortere utdanning?

I en verden med enorme forskjeller vil lille, rike Norge aldri mangle arbeidskraft. Den finnes, det er bare å se mot land enda lengre unna. Men her må vi tenke oss grundig om. Et land kan ikke bli for lite. Folkerike land har ikke høyere verdiskaping per innbygger enn små.

Avgjørende for om innvandring er økonomisk smart, er derfor om det øker verdiskapingen per innbygger. Dét besvares ikke ved å konstatere at en arbeidstime utenfra omsettes til markedspris her og nå, men ved å se på de samlede virkningene, også langsiktige. Hvis innvandrere har kortere utdanning og mindre relevant erfaring, vil de få mindre produktive og dårligere betalte jobber, som både er mer utsatte i kriser og har et mindre inntektstap ved overgang til trygd.

Samtidig som andelen sysselsatte innvandrere har økt, har også utenforskapet økt. Derfor: Før vi trapper opp rekrutteringen utenfra, bør vi ha gjort det vi kan for at de mange på utsiden av arbeidsmarkedet som kan jobbe, får mulighet til det.