Lite troverdig skremsel

Gjestekommentar

Kyrre Aamdal, Seniorøkonom, DNB Markets. Foto: Iván Kverme

En videreføring av dagens politikk fører til et udekket finansieringsbehov om noen år. Den store driveren for dette er demografiske endringer – med en sterk vekst i antall mennesker i de eldste aldersgruppene og stagnasjon for dem i alderen 20-66 år. Utgiftene vil øke, inntektene avta og fondsinntektene vil etter hvert ikke være tilstrekkelig til å dekke finansieringsgapet. Dette er ikke nytt: Det har vært tema i flere perspektivmeldinger fra ulike regjeringer.

Den siste perspektivmeldingens varsku om et kommende inndekningsbehov kan være et skremsel for å få gjennom upopulær politikk. Inndekkingsbehovet anslås til 6,2 prosent av fastlands-BNP i 2060, fra null i dag. Det strukturelle oljekorrigerte underskuddet økte med mer enn 6,2 prosentpoeng fra 2011 til 2024, stort sett ved økte offentlige utgifter og til tross for fallende forsørgerbyrde. Det fremstår ikke som veldig dramatisk å gradvis reversere denne utviklingen over de neste 35 årene, hvis nødvendig.

Hvordan øke arbeidsstyrken?

Utviklingen i inndekningsbehovet påvirkes av valg som tas i dag, og meldingen skisserer effekter av ulike retningsvalg på budsjettunderskuddet. I all hovedsak dreier retningsvalgene seg om å øke arbeidsstyrken. Det skal skje gjennom å få flere i jobb og at de jobber lengre. En nedgang i unge uføre vil bidra til både økt arbeidsstyrke og lavere uføreutgifter. Økt gjennomføring av yrkesfag og raskere gjennomføring av høyere utdanning vil bidra til det samme. Det er vel og bra.

Retningsvalgene fremstår som fornuftige, men liknende tiltak har vært skissert av ulike regjeringer gjennom mange år. Meldingen drøfter ikke hvorfor tiltakene ikke allerede er blitt gjennomført. Hvordan skal det bli lettere å få unge uføre ut i jobb, når utviklingen frem til nå har gått feil vei?

Videreføring

Mer effektiv drift av offentlig sektor er også et av retningsvalgene. Få vil være motstander av det, men det er vanskelig å se at en skal kunne lykkes bedre fremover enn det vi har oppnådd så langt. I alle fall gir ikke meldingen noen retning for valg som kan tas for å bedre offentlig effektivitet. Retningsvalgene handler i det hele tatt ikke så mye om valg mellom alternativer som å bygge opp argumentasjon for å videreføre politiske linjer. 

Hvilke offentlige utgifter bør prioriteres i det lange løp, subsidier til elbiler og industri eller aldershjem?

Et gjennomgangstema i meldingen er at den økonomiske politikken skal gi en rettferdig fordeling over tid. Rettferdig fordeling ses synonymt med små forskjeller, og et helt kapittel dreier seg om fordeling. Fremskrivningene i meldingen viser at en videreføring av de offentlige velferdsordningene med en mer nøktern vekst i standarden på tjenestene likevel vil gi et inndekningsbehov i fremtiden. Regjeringen er bekymret for en «… utvikling der velferdsordningene ikke holder tritt med veksten i økonomien» og at «… omfordelingen gjennom velferdsstaten kan bli svekket over tid». Her hadde det vært en god anledning til å presentere noen reelle valg. Hvilke offentlige utgifter bør prioriteres i det lange løp, subsidier til elbiler og industri eller aldershjem?

Økte forskjeller

Demografiske effekter på budsjettene er utvilsomt viktige, og vil bidra til å vri etterspørselen etter arbeidskraft mot helse- og omsorgstjenester. I beregningene legges det til grunn at offentlig sektor får den arbeidskraften den trenger, og at verden når klimamålene i Paris-avtalen. Men dette skjer ikke av seg selv. Hvordan det skjer vil kunne ha stor innvirkning på både den økonomiske utviklingen og statsfinansene. 

Demografi og globalisering kan ses på som viktige drivere for økte forskjeller i inntekter og formuer.

Demografiske skifter handler om lange linjer, og er viktige for sentrale økonomiske størrelser som realrente og -lønn, sparing og investering. De store fødselskullene i tiårene etter andre verdenskrig ga et løft i arbeidsstyrken i OECD-landene. En markert økning i kvinners yrkesdeltakelse ga ytterligere tilskudd til arbeidsstyrken i mange land. Globaliseringen, særlig med Kinas medlemskap i WTO og Øst-Europas tilknytning til EU, bidro vesentlig til økt arbeidsstyrke og produksjonskapasitet i det internasjonale varebyttet. Med stort tilbud av lavkvalifisert arbeidskraft, ble reallønningene for disse presset ned. Relativ mangel på høykvalifisert arbeidskraft ga tilhørende reallønnsvekst. Med mange i arbeidsstyrken ble sparingen høy og renten ble gradvis presset ned. Lavere renter og rikelig med arbeidskraft ga fallende lønnsandeler, økte eierinntekter og økte formuesgevinster. Demografi og globalisering kan ses på som viktige drivere for økte forskjeller i inntekter og formuer.

Reallønn og realrente opp?

Disse effektene er i ferd med å snu. Demografien har allerede snudd i mange land, med nedgang i arbeidsstyrken i forhold til befolkningen. Det er begrenset rom for ytterligere økning i kvinners yrkesdeltakelse. Deglobalisering vil kunne snu «Kinaeffekten» eller i alle fall gjøre den mindre. Nedgang i arbeidsstyrken i forhold til den samlede befolkningen vil kunne trekke reallønningene opp. Økt forsørgerbyrde fører til lavere sparing, men kapitalbehovet faller ikke like raskt. Dermed vil realrentene presses opp. Begge deler vil kunne gi positive fordelingseffekter.

I en perspektivmelding som ser 35 år fremover kunne slike mekanismer vært analysert, i det minste i en boks. For land med en gjeldstung offentlig sektor vil økte realrenter legger ytterligere press på statsfinansene, men for norsk økonomi vil virkningen kanskje innebære en styrking?