Høyt oljetrykk i staten, lekkasje til folket

Gjestekommentar

Torfinn Harding, professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Stavanger. Foto: Marie von Krogh/UIS

Regjeringen er fornøyd med å gi 10,5 milliarder kroner i skattelette totalt i inneværende regjeringsperiode. Dette til tross for at den samlet legger opp til å bruke 1.574 milliarder fra oljefondet – en økning på 662 milliarder sammenlignet med en oljepengebruk på 2019-nivå.

Mens staten risikerer å slite med for høyt oljetrykk, fremstår dryppene av skattelette som små lekkasjer.

Formuleringen om skattelette avslører nok et syn der skatter tas for gitt og statens ekstrainntekter skal brukes til å øke omfanget av statens virksomhet. Det har vist seg at dette ikke er et særtrekk ved denne regjeringen, men heller et fellestrekk under landets tre siste regjeringsledere. Regjeringene har nemlig som hovedregel valgt å bruke det meste av landets inntekter fra oljefondet over statens budsjetter.

Regjeringene ganske like

Bakteppet for alle tre regjeringssjefene har vært sterk vekst i Oljefondet og et stadig større budsjettunderskudd dekket av handlingsregelen. I perioden 2007-2013, under Stoltenberg, var underskuddet i gjennomsnitt på rundt fire prosent av fastlands-BNP. Dette økte til rundt syv prosent i perioden 2013-2019 under Solberg. Støre legger i perioden 2023-2025 opp til et gjennomsnitt på drøye ti prosent.

Alle regjeringssjefene har prioritert utgiftsøkninger framfor skattekutt. Under Støres tre siste budsjetter ligger offentlige utgifter på 61,9 prosent av fastlands-BNP. Dette er 2 prosentpoeng over 2019-nivået, det siste året før pandemien. Skatte- og avgiftsinntektene ligger i snitt på 42,5 prosent av fastlands-BNP, 0,6 prosentpoeng lavere enn i 2019. 

Regjeringene til Solberg og Stoltenberg var ikke særlig annerledes.

Regjeringene til Solberg og Stoltenberg var ikke særlig annerledes. Solberg hadde et gjennomsnittlig utgiftsnivå på 59 prosent av fastlands-BNP i perioden 2014-2019, mens Stoltenberg hadde 56 prosent i perioden 2007-2013. Skatte- og avgiftsinntektene var igjen mer stabile, på 43,1 prosent av fastlands-BNP i perioden 2014-2019 og 43,6 prosent i perioden 2007-2013.

1/7 til skattelette

Disse tallene viser altså at utgiftene økte med rundt seks prosentpoeng fra Stoltenberg til Støre, mens skattene falt med rundt ett prosentpoeng. Økningen i oljepengebruk fra rundt fire prosent til drøye ti prosent av fastlands-BNP er blitt fordelt på 6/7 utgiftsøkninger og 1/7 skattekutt. Dette stemmer godt med Nasjonalbudsjettet for 2021, hvor regjeringen Solberg skrev at 86 prosent av det økte finanspolitiske handlingsrommet knyttet til innfasingen av oljeinntektene i perioden 2002–2021 gikk til å øke offentlige utgifter. 14 prosent gikk til å redusere skatter og avgifter.

Skattenivå og utgiftsnivå er politiske valg, og økonomifaget kan ikke gi svar på hva som er riktige nivåer. Det er imidlertid økonomens jobb å minne om hvilke avveininger som først og fremst bør ligge bak finanspolitikken.

Skatter koster

For det første: Hva er inntektsgrunnlaget til staten? Det er ikke nok å se på skatteinntektene og fordelingseffektene av skattene. En må også ta effektivitetstapet av skattene med i beregningen. Skatt koster mer enn det staten tar inn, fordi skatter gjør at prisene folk møter ikke reflekterer de faktiske verdiene på varene og tjenestene. En arbeidstaker mottar for eksempel ikke verdien av en time utført arbeid i lønn, men en lønn etter skatt. Dette påvirker gjerne hvor mye personen ønsker å arbeide, og også hvilke jobber som er attraktive å ta. Forskjellen mellom den faktiske verdien av arbeid og den utbetalte verdien gjør at samfunnet ikke bruker arbeidskraften optimalt. 

Som et eksempel på et slikt effektivitetstap, fant Graber, Mogstad, Torsvik and Vestad at det koster arbeidstagerne 1,59 kroner når staten krever inn en ekstra krone gjennom økt «toppskatt» på arbeidsinntekt. 

Enhver krone i ekstra offentlige utgifter er en tapt mulighet til å redusere skatter med effektivitetstap, og dermed skape mer verdier i norsk økonomi.

Med godt over 40 prosent av fastlands-BNP betalt i skatt og avgifter, er det et betydelig skattetrykk i Norge. Vi ligger litt over Sverige og litt lavere enn Danmark de siste tre årene. Enhver krone i ekstra offentlige utgifter er en tapt mulighet til å redusere skatter med effektivitetstap, og dermed skape mer verdier i norsk økonomi.

Avtakende nytte

For det andre: Staten må vurdere verdien av én krone brukt over statsbudsjettet. Hvilke tjenester skal tilbys av det offentlige? Hvilken kvalitet og hvilke innslag av egenbetalinger er rimelig? Det må her vurderes hva det koster å tilby de ulike tjenestene og hva som har verdi for innbyggerne.

Det ville være forunderlig om en kunne øke og øke pengebruken gjennom staten uten at kostnadene steg i været. Det er jo ofte stigende marginalkostnader: Det blir fort dyrt om alle skal ha medisinske spesialister i nærheten.

Det ville også være overraskende om verdien av det som tilbys etter hvert ikke skulle falle under verdien av alternative anvendelser av pengene. For det er jo gjerne fallende marginalnytte: Noen besøk hos spesialisten kan gi enorme helsegevinster, men det femtiende besøket har mest sannsynlig lavere verdi.

Fortsatt høye skatter kombinert med gratis ferjer, studiesteder uten studenter og skipstunnel får meg til å lure på om staten undervurderer kostnadene og overvurderer nytten av å bruke enda mer penger over statsbudsjettet.