Behov for vedvarende høy rente?
Så lenge målet er 2 prosent inflasjon, holder Norges Bank renten hardnakket for høyt, mener Gabriel F. Knudsen.

Den seneste inflasjonsmålingen ga egentlig svaret. Svaret Norges Bank og Ida Wolden Bache trenger. For nå er det på tide. 2,6 prosent inflasjon, ifølge Statistisk sentralbyrå. Men Norges Bank styrer renten – med hard hånd. Det er det liten tvil om. Mens vårt naboland tar en dobbel rentesenking og EU skrur ned renten i små knepp, og Jeremy Hunt har redusert renten i en hardt prøvet økonomi i Storbritannia, står Norges Bank hardt på å holde renten på nåværende nivå. Det begynner å bli påfallende sært.
Ser vi på det norske næringslivet, er det åpenbart at deler av næringslivet går så det griner, som Finansavisens redaktør pleide å si. Og det er nesten sant, men det er nokså ensidig, og det kan ikke stikkes under stol at andre deler av næringslivet ikke går så det griner. Først og fremst bygg- og anleggsnæringen og eiendomsbransjen, samt private husholdninger. De lider åpenbart under det renteregimet som nå føres.
Det store argumentet fra Norges Bank er at man skal ha ned inflasjonen. Den har vært altfor høy, sies det. Noe har skyldtes innenlandske forhold som et overdrevet godt lønnsoppgjør – andre deler har skyldtes importert inflasjon. Så lenge målet er 2 prosent inflasjon, holder Norges Bank renten hardnakket for høyt – høyere enn nabolandene, høyere enn England og høyere enn verdens største økonomi.
Det kan være liten tvil om at dagens politiske regime ikke styrker hverken tilliten til den økonomiske politikken eller vår lille valuta
Alle land som vi har betydelig handel med, har senket renten. Bare ikke vårt lille land med en liten, åpen økonomi, som vi kjenner godt til. Hverken land eller valuta er av betydning når det kommer til størrelse, og kan gjøre så mye fra eller til for å påvirke andre valutaer. Det må vi sørge for selv, og det kan være liten tvil om at dagens politiske regime ikke styrker hverken tilliten til den økonomiske politikken eller vår lille valuta.
Litt tilbake i tid var valutasalget stort, bortimot halvannen milliard. I den senere tid har valutasalget krympet betraktelig, og nå vil ikke Norges Bank selge valuta for balansens skyld i det hele tatt. Det burde styrke kronen, påstås det. Men er så tilfellet?
Ett er i alle fall sikkert: vi sliter med en klein valuta. Også i forhold til våre naboland, ikke bare i forhold til den amerikanske dollaren. Man trodde at den norske valutaen ville styrke seg om renten ble holdt fast og uten at den ble redusert, selv om dollarrenten gikk ned. Men så langt har vi ikke sett annet enn dollarstyrkelse og altså kronesvekkelse den siste tiden.
Med en dollar til over 11 kroner (i 2008 var den under 5) etter redusert dollarrente og fastholdt kronerente, har vi nok en gang fått syn for sagn at kronekursen er atskillig mer uavhengig av rentenivået enn det noen påstår. Det bør derfor åpne for en liten lettelse på renteskruen i desember.
Det er ingen økonomer som forventer at man skal ta et dobbelt kutt, men det er på tide (etter 14 rentehevinger) med det første rentekuttet nå. Det vil gjøre at man kan gå inn i det nye året med en større grad av optimisme og forventning enn det som preger både private og deler av næringslivet. Ute i Europa skjer det fordi økonomien ikke blomstrer spesielt, hverken i Tyskland eller Frankrike, de to viktigste landene i EU.
19. desember er det klart for et nytt rentemøte. Da bør Norges Banks rentekomites konklusjon være at vi får det første kuttet i renten, ett år etter den siste hevingen. En kvarting vil ha vesentlig positiv påvirkning på en liten, åpen økonomi, der inflasjonen allerede ligger under Norges Banks egen vurdering.
Gabriel F. Knudsen
Investeringssjef for AS Florence Co og lokalpolitiker for Høyre i Lillesand