Vi har en altfor sterk vekst i forbrukslån i Norge. Lånene markedsføres aggressivt og har skapt store problemer for enkeltpersoner og familier som har fått uhåndterlig stor gjeld. Dette betydelige samfunnsproblemet er blitt møtt med svært begrensede tiltak og reguleringer (ut over et gjeldsregister som forenkler bankenes kredittvurdering).
Klart kredittverdige personer og familier får «nei» til sine søknader om lån til bolig
Samtidig detaljreguleres et velfungerende boliglånsmarked på en måte som savner sidestykke. Her er bankene i praksis satt under administrasjon, og klart kredittverdige personer og familier får «nei» til sine søknader om lån til bolig.
De to utlånsformene kan og bør sees i sammenheng, og helt andre løsninger enn det Finanstilsynet argumenterer for bør gjennomføres så snart som mulig.
La oss ta boliglånsforskriften først. I den grad myndighetene mener det finnes et «beskyttelsesbehov» for boligkjøpere som tar «for stor» risiko, finnes det vesentlig mer robuste og mindre inngripende krav som kan stilles enn dagens boliglånsforskrift, hvor bankene som hovedregel kun får yte lån innenfor en ramme på 5 ganger lønnsinntekt (4,5 i Finanstilsynets nye forslag), og låntager i tillegg må kunne forrente lånet selv om lånerenten plutselig stiger med 5 prosent.
For boliglån som eksempelvis overstiger 75–80 prosent av kjøpesum, bør disse kravene enkelt kunne erstattes med:
- Krav om ti års rentebinding. Et slikt «fastrentelån» kan i dagens marked opptas med en rente på 2,5–3 prosent for de nærmeste ti årene.
- Krav om nedbetaling (annuitetslån) over en 30-årsperiode etter låneutbetaling (når lånet underskrider 60–70 prosent av eiendommens markedsverdi, kan en slik lovpålagt plikt til å betale avdrag bortfalle).
Dersom formålet med boliglånsforskriften (også) er å begrense boligprisveksten, bør politikerne i stedet iverksette tiltak for å styrke tilbudssiden:
- Regulere flere tomter i de større byene.
- Øke utbyggers mulighet til å bygge en leilighetsmiks som bedre reflekterer markedsbehovet.
Veksten og problemene knyttet til forbrukslån er enda mye større enn tidligere antatt
Når det gjelder forbrukslån, er det derimot behov for en kraftig innskjerping av rammebetingelsene for å stanse den årlige veksten, som hittil har vært anslått til å ligge på 10–15 prosent. Ny statistikk fra Gjeldsregisteret sist uke viser imidlertid at samlede forbrukslån (inkludert kredittkortgjeld) utgjør 170 milliarder kroner – ikke 117 milliarder, som Finanstilsynet så langt har anslått. Dette betyr at veksten og problemene knyttet til forbrukslån er enda mye større enn tidligere antatt.
Realiteten er at mange låntagere kommer i en ond sirkel med stadig voksende forbruksgjeld, økte renter og inkassokrav
Et kjapt søk på nettet viser en aggressiv markedsføring av slike lån: «Lån til hva du vil», «Økonomisk frihet», «Uforpliktende», «Koster ingenting», «Råderom i økonomien», «Utbetaling 0–2 dager». Alt pakket inn i flotte bilder av norsk natur og hyggelige sammenkomster.
Realiteten er at mange låntagere kommer i en ond sirkel med stadig voksende forbruksgjeld, økte renter og inkassokrav. De havner i en gjeldsfelle det er umulig å komme ut av. Her må det sterkere lut til, og mulige krav/tiltak kan være:
- Reklameforbud på linje med andre potensielt avhengighetsskapende varer som tobakk og alkohol.
- En maksimal rente på 10 prosent eller lavere, med kraftige begrensninger når det gjelder størrelsen på eventuelle inkassogebyr og forsinkelsesrente.
- En frivillig gjeldsordning som er vesentlig mer «forbrukervennlig» enn dagens.
- Skjerpede kapitaldekningskrav og ingen dekning av innskudd for forbrukslånsbankene gjennom Bankenes sikringsfond.
Dette vil samlet bidra til kraftig å redusere lønnsomheten og tilbudet om lån til privatpersoner som sannsynligvis ikke kan gjøre opp for seg.
Bjørn Matre
Siviløkonom og Cand. Jur.
Styreleder i Lille Oslo Eiendom
