Dagligvarebransjen: Regulere innkjøpsprisene eller deregulere importvernet?

Landbrukspolitikken og det tollbaserte importvernet er den viktigste årsaken til svekket konkurranse i norsk dagligvarehandel, skriver Sands-partner Thomas Sando.

HØY TOLL GIR FÅ KONKURRENTER: Importvernet virker sannsynligvis også avskrekkende på utenlandske dagligvarekjeder, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Eivind Yggeseth

Innkjøpsvilkårene i dagligvarebransjen er under lupen. Dersom Konkurransetilsynets undersøkelser av kjedenes innkjøpspriser avdekker forskjeller, er prisregulering trukket frem som rett medisin for en haltende konkurranse. Det er mulig at like innkjøpspriser kan være et lindrende tiltak, men kan et slikt tiltak kurere eventuelle kroniske sykdommer i norsk dagligvarebransje?

Thomas Sando. Foto: Sands

Stordriftsfordeler og forhandlingsmakt innebærer at kjedene som kjøper størst volum får de laveste innkjøpsprisene. At ulikt innkjøpsvolum resulterer i forskjellige priser er både logisk og som hovedregel lovlig under gjeldende konkurranselovgivning. Samtidig innebærer dette at det er svært vanskelig for små og nye aktører å etablere seg i markedet.

De siste tiårene har det utvilsomt skjedd en maktforskyvning i favør kjedene

Debatten om konkurransen i norsk dagligvarehandel dreier seg ofte om hvorvidt det er for lav konkurranse i leverandørleddet eller om hovedproblemet er manglende konkurranse i detaljistleddet.

De siste tiårene har det utvilsomt skjedd en maktforskyvning i favør kjedene. Lidl maktet ikke å etablere seg i Norge, og etter at ICA trakk seg ut av det norske markedet er det i dag tre kjeder som kontrollerer markedet. Kjedenes integrasjon i grossistleddet og i stadig større utstrekning i produsentleddet, samt fremveksten av kjedenes egne merkevarer i de aller fleste varekategoriene, forsterker kjedenes forhandlingsmakt og leverandørenes avhengighet.

Til tross for økt kjedemakt, preges også leverandørmarkedene av et fåtall aktører og høye etableringshindringer

Til tross for økt kjedemakt, preges også leverandørmarkedene av et fåtall aktører og høye etableringshindringer – der kjedenes kjøpermakt er den viktigste disiplinerende faktoren for å hindre utøvelse av markedsmakt.

Det er altså svekket konkurranse både på leverandørsiden og blant kjedene.

Årsaken til svekket konkurranse er ikke ulike innkjøpspriser eller betaling for hylleplass, men en eksisterende markedsstruktur med høy konsentrasjon der det er svært vanskelig å etablere seg. Konkurransemyndighetene har heller ikke funnet grunnlag for å bruke fusjonskontrollreglene eller adferdsreglene i konkurranseloven, til tross for en rekke forslag, utredninger og analyser om konkurranseutfordringene i dagligvaremarkedet.

Like innkjøpspriser kan, isolert sett, bidra til økt konkurranse i detaljistleddet dersom det fører til at nye dagligvarekjeder etablerer seg. Det gjenstår i så fall å se hvordan et påbud om like priser skal utformes og håndheves, og om det overhodet er mulig å kontrollere i mylderet av betingelser som gjelder mellom leverandørene og kjedene.

En alternativ medisin, som nok er mer treffsikker dersom man ønsker nyetableringer både på leverandørsiden og på kjedenivå, er å åpne opp for mer utenlandsk konkurranse. Landbrukspolitikken og det tollbaserte importvernet er den viktigste årsaken til svekket konkurranse i norsk dagligvarehandel. Så lenge det er høy toll på import av viktige landbruksprodukter, vil den sterke konsentrasjonen i leverandørmarkedene bestå. Importvernet virker sannsynligvis også avskrekkende på utenlandske dagligvarekjeder, som under dagens landbrukspolitikk er avskåret fra å utnytte volumet de kjøper fra utenlandske leverandører til å oppnå konkurransedyktige innkjøpspriser på produkter til det norske markedet.

Thomas Sando

Partner og advokat i Sands Advokatfirma