Nær 75 prosent av markedet for private forsikringer er delt mellom Gjensidige, Fremtind, If og Tryg. Mange mindre selskaper slåss om resten. Den etablerte markedsmakten viser seg vanskelig å rokke ved.
De store selskapene har jobbet hardt for å nå posisjonene sine. De er gode på segmentering, prissetting, markedsføring, service og skadeoppgjør. Deres kunnskap må i hovedsak få være deres egen. Utfordrerne kan ikke kreve å komme til dekket bord.
Håvard J. Djupedal. Foto: Landbruksforsikring
På ett punkt er likevel lukketheten uheldig, og det gjelder behandling av risikodata. Skadehistorikk knyttet opp mot bilmodeller, boligtyper og bedrifter, brutt ned på variabler som kjønn, alder og geografi, burde deles og gjøres tilgjengelig for hele bransjen.
Dette er kunnskap selskapene har opparbeidet gjennom alle kundeforhold, både eksisterende og tidligere. Det er ikke persondata, men informasjon som behøves for å prise forsikringsprodukter riktig i forhold til risiko.
Uten skadedata får de ikke bygget opp en lønnsom portefølje, og uten portefølje får de ikke skadedata
Nyetablerte selskaper har ingen historikk, og havner i en nesten umulig situasjon: Uten skadedata får de ikke bygget opp en lønnsom portefølje, og uten portefølje får de ikke skadedata. I Analysetjenester, som tilbyr konsulenttjenester innen forsikringsmatematikk, ser vi jevnlig at denne type styringsinformasjon er en kritisk faktor, og at økt tilgang ville gi økt konkurranse.
I dag betaler gode kunder sannsynligvis for mye. Prisnivået kan opprettholdes fordi det nesten er umulig for nyetablerte å legge seg merkbart lavere. Uten en sikker historikk blir risikoen for høy.
I mobilbransjen måtte store aktører som Telenor og Telia i sin tid gjøre sine nettverk tilgjengelige for mindre utfordrere. Dette er sammenlignbart med situasjonen i forsikring. Selskapene bør på tilsvarende måte kunne pålegges å dele relevante skadedata.
Forsikringsbransjen har ikke tradisjon for frivillig å legge til rette for sunn konkurranse. Det er ikke mer enn 13 år siden selskapene ble pålagt å endre praksis, slik at det ble mulig å bytte selskap når som helst, ikke bare ved hovedforfall. Kunder som ikke var påpasselige risikerte å måtte vente et år med å skifte. Den gang måtte det en lovendring til.
Åpenhet om risikodata er noe selskapene og bransjen godt kan bli enige om uten press fra forbrukermyndigheter og politikere. Ved selv å ta eierskap til en slik reform, ville de tydelig anerkjenne betydningen av at konkurransen i markedet fungerer.
Håvard J. Djupedal
Daglig leder i Analysetjenester
