Komplisert å være grønn

Næringslivet sliter med å finne formen på bærekraftsrapporteringen. Det er ikke uten grunn, skriver Terje Nøstdal og Jonas Tjersland.

NØDVENDIG MED MAL: Norges Rederiforbund er i gang med å utarbeide en egen veileder for hvordan rederne skal rapportere bærekraft og klimarisiko, skriver artikkelforfatterne. Illustrasjonsfoto: NTB Scanpix
Debattinnlegg

De siste fem årene har flertallet av landets største selskaper vært pliktige til å rapportere om hva bedriften foretar seg når det kommer til bærekraft og håndtering av klimarisiko.

Litt bortgjemt i regnskapsloven finnes nemlig bestemmelsen – § 3-3 c – om plikten til å rapportere om samfunnsansvar, men loven gjelder i hovedsak kun for børsnoterte selskaper og gir stor frihet når det gjelder rapportens innhold.

Dagens bærekraftsrapportering er derfor svært varierende både i omfang og struktur, og derfor er det også utfordrende å sammenligne resultatene mellom selskaper og å forstå betydningen av resultatene for virksomhetens fremtidsutsikter.

Jonas Tjersland. Foto: Advokatfirmaet Grønvigh, Tjersland & Indrevær
Terje Nøstdal. Foto: Belief

Fra et investorperspektiv er det særlig de finansielle konsekvensene av klimaendringene som er vesentlige, men fra samfunnets ståsted er det rapportering av virksomhetens klimapåvirkning som står sentralt. Når alt dette blandes sammen med lovpålagte rapporteringskrav som arbeidsforhold, korrupsjon og sosiale forhold, blir rapporteringen utfordrende for de aller fleste.

Så mange som 30 av selskapene rapporterer såpass svakt at de neppe overholder kravet i regnskapsloven

The Governance Group la i høst frem en rapport om hvordan de hundre største selskapene på Oslo Børs håndterer bærekraftsrapporteringen. Hovedfunnet er at mange selskaper mangler en systematisk tilnærming for å rapportere om bærekraft, og konsulentselskapet mener så mange som 30 av selskapene rapporterer såpass svakt at de neppe overholder kravet i regnskapsloven.

Funnene viser at selv blant de største virksomhetene er det store variasjoner når det kommer til forståelsen av behov for – og plikten til – å rapportere om bedriftens påvirkning på klima og risiko knyttet til klimaendringer.

Det som derimot kjennetegner de mest oppdaterte virksomhetene, er erkjennelsen av at god rapportering er grunnlaget for å evaluere og prioritere nødvendige tiltak, og på denne måten å omsette virksomhetens bærekraftambisjoner til praktisk handling.

Vi tror de fleste bedriftene ønsker å bidra til å løse klimautfordringene, og mange har satt i gang aktiviteter og tiltak med målsetning om å gjøre dette. Skal man sikre tilstrekkelig fart i endringene, kreves det at man forplikter seg og bygger tillit ved at man rapporterer resultatene og offentliggjør dem.

Dette kan man oppnå gjennom et enkelt og tydelig lovverk, som stiller krav til klimarapportering – på samme måte som man må rapportere regnskap i dag.

Det finnes flere etablerte standarder som kan benyttes, blant andre GRI (Global Reporting Initative) og TCFD (Task Force on Climate-related Disclosures) som er blant de mest kjente. Men enn så lenge er det få håndterbare verktøy som passer for gjennomsnittsbedriften, noe som gjør prosessen tidkrevende og kostbar.

For små og mellomstore virksomheter – som utgjør hovedgruppen av selskaper – er det spesielt krevende å komme i gang med en hensiktsmessig rapportering av bedriftens karbonavtrykk. Disse selskapene har ikke de samme ressursene som de største selskapene.

Vi mener at en felles standard og et tydelig lovverk med klare retningslinjer knyttet til bærekraftrapportering vil være nødvendig for å få det store flertallet av bedrifter til å komme i gang med rapporteringen.

Det er heller ikke utenkelig at god bærekraftsrapportering er en forutsetning for å tiltrekke seg kapital

Problemstillingen er også adressert av Norges Rederiforbund, som representerer en av de største skipsfartsflåtene i verden. For å lette rapporteringsarbeidet for medlemmene, er forbundet i gang med å utarbeide en egen veileder for hvordan rederne skal rapportere bærekraft og klimarisiko. Dette burde vært unødvendig dersom lovverket ga klare nok retningslinjer.

Det er heller ikke utenkelig at god bærekraftsrapportering er en forutsetning for å tiltrekke seg kapital. Nylig utstedte Teekay Shuttle Tankers et grønt obligasjonslån for å finansiere fire tankskip. Uten et godt fotarbeid på hva som er «grønt» i prosjektet, ville ikke obligasjonen ha hatt troverdighet som en grønn obligasjon.

Har man imidlertid en gjennomtenkt strategi rundt bærekraftsrapportering, vil man oppnå en helt annen tillit og troverdighet i markedet enn de aktørene som lar være forholde seg til endringene som kommer. Da blir det også enklere å utstede grønne lån når man trenger dem.

Men først må EU og norske myndigheter bli enige om noen klare retningslinjer slik at aktørene vet hva man forholder seg til.

Terje Nøstdal

Daglig leder i Belief

Jonas Tjersland

Advokat i Advokatfirmaet Grønvigh, Tjersland & Indrevær

bærekraft
belief
Advokatfirmaet Grønvigh, Tjersland & Indrevær
the governance group
klima
norges rederiforbund
Kommentar
Debattinnlegg