Renten? Boligprisene? Oljeprisen? – Jeg vet ikke

Hvorfor er det så vanskelig for oss i finansnæringen å innrømme at mye av det vi jobber med er upredikerbart, skriver Holberg-forvalter Gunnar J. Torgersen.

EN SKAPT ILLUSJON: Bare det faktum at prognoser lages, skaper en forestilling om at det er mulig å forutse fremtiden, skriver Gunnar Torgersen. Foto: Eivind Yggeseth

Mailboksen min er for tiden full av spådommer om hva som kommer til å skje i 2020. Det virker nesten som vi tror vi er flinkere til å spå i desember enn resten av året.

Som investor og aktør i finansmarkedet får jeg generelt ofte spørsmål om hvor renten skal, om aksjemarkedet vil stige eller om boligprisene har nådd toppen. Mitt enkle og kjedelige svar er alltid: «Jeg vet ikke». Oppfølgingsspørsmålet kommer ganske kjapt: Ja, men du som jobber med økonomi og finans må da kunne si noe om hva som vil skje med renter, aksjer og boligpriser. «Dessverre, nei». Som økonom og porteføljeforvalter har jeg kanskje en forutsetning for å forklare hva som skjer og hvorfor det skjer, men jeg er ikke flinkere enn andre til å spå. Når det gjelder makroøkonomi og finansmarkeder er mitt utgangspunkt at fremtiden faktisk er upredikerbar. Oljeprisen, styringsrenten, den norske kronen og prisen på din leilighet påvirkes av utallige variabler som det dessverre er ingen gitt å forutse.

Dette er en provoserende påstand i en bransje som i stor grad er tuftet på å mene noe om fremtiden. Ifølge Daniel Kahneman, nobelprisvinner i økonomi, har vi mennesker en nesten ubegrenset evne til å ignorere vår uvitenhet. Vi skaper en illusjon om at vi forstår fortiden, noe som gjør det vanskelig å akseptere vår begrensede evne til å spå fremtiden.

Troen på at fremtiden er forutsigbar gir oss en følelse av trygghet der usikkerheten oppleves å være lavere enn den egentlig er

Alle oljeanalytikere har for eksempel i dag gode forklaringer på hvorfor oljeprisen falt fra 100 til 30 dollar, men ingen forutså dette før det skjedde. Illusjonen blir dermed at det som kan forklares i ettertid også var predikerbart i forkant. Forfatteren Nassim Taleb påpeker at det overraskende ikke er hvor dårlig vi er til å prognostisere, men fraværet av bevisstheten om at vi faktisk er det.

Ingen liker usikkerhet og risiko. Troen på at fremtiden er forutsigbar gir oss en følelse av trygghet der usikkerheten oppleves å være lavere enn den egentlig er. Prognostisering står av den grunn svært sentralt i finansmarkedet og makroøkonomiske miljøer. Sentralbanker lager rentebaner, finansdepartementer lager vekstanslag, banker predikerer valutakurser med to desimaler og eiendomsmeglere synser om boligpriser (dog med kun én desimal).

Skal man så slutte å lage prognoser? I ytterste konsekvens mener jeg svaret er ja

Her er vi kanskje ved roten av problemet. Bare det faktum at prognoser lages, skaper en forestilling om at det er mulig å forutse fremtiden. Illusjonen er skapt.

Skal man så slutte å lage prognoser? I ytterste konsekvens mener jeg svaret er ja. Hvis prognoser er mer villedende enn veiledende, og bidrar til å skape falske forestillinger om hva som er mulig å forutsi, kan de likeså godt la være å bli publisert. Prognosemakerne har kanskje også et samfunnsansvar overfor alle som ikke har samme forutsetninger som profesjonelle aktører.

Alt dette sagt. Min prognose er at prognosene vil bestå.

Gunnar J. Torgersen

Porteføljeforvalter i Holberg