Kjønnsbalanse gir en rikere kunsthistorie

Det er ikke det samme hva våre offentlige museer skal samle. For de har et ansvar for vår felles kulturarv og hele befolkningen, skriver Ruben Steinum i Norske Billedkunstnere.

KUNST: Styreleder i Norske Billedkunstnere, Ruben Steinum, mener offentlige museer har et ansvar for vår felles kulturarv og hele befolkningen. Foto: NTB Scanpix

Trygve Hegnar reagerer på en rekke av mine uttalelser om mangelen på kjønnsbalanse i annenhåndsmarkedet for billedkunst i lederen i Finansavisen torsdag 19. desember. Han trekker mine innsikter i tvil, og han tillegger meg meninger som jeg ikke kjenner meg igjen i.

Hegnar behøver ikke å være redd for at jeg skal bestemme hva han skal kjøpe av kunst, men jeg forventer at han anerkjenner hvor omfattende skjevhetene i kunstmarkedet er.

Når 90 prosent av omsetningen i annenhåndsmarkedet er kunst skapt av menn, er dette et uttrykk for en strukturell skjevhet som ikke gjenspeiler hverken kvalitet eller kunster befolkningen. Skjevheten er påfallende, og det er årsaken til at jeg på vegne av Norske Billedkunstnere reagerer så sterkt. Problemstillingen er ikke ny, og dessverre ikke overraskende. Derimot er den velkjent og veldokumentert.

Det er ikke utenkelig at endringer på eiersiden i næringslivet også vil kunne medføre at det vil kjøpes mer kunst av kvinner

Tidligere denne uken kom rapporten «Kunst i tall» hvor det fremkommer at kun 9 prosent av omsetningen i annenhåndsmarkedet er kunstverk av kvinnelige kunstnere. Men kunnskapen om skjevhetene er mye bredere. Finansavisen har selv rapportert om disse tendensene tidligere.

Vi vet at flertallet av de profesjonelle kunstnerne er kvinner, tall fra Telemarksforskning viser at kvinnene utgjorde 64 prosent i 2006. I 2013 var tallet økt til 72 prosent. Inntektstall fra 2018 viser at kun fire av de 17 kunstnere som tjente over én million er kvinner. De ti som tjente mest er menn.

Skjevheten ser man også i samlingene til museene. Kvinner står bak kun ett av ti kunstverk som finnes utstilt i kunst- og kulturhistoriske museer, viste rapporten «Å samle på kunst» fra 2010.

Hvorfor skal vi gjøre noe med det?

I bunn og grunn så handler det om like muligheter, likestilling og en representativ kunsthistorie.

På samme måte som at det er behov for å få flere kvinner inn på eiersiden i næringslivet så er det også behov for å endre strukturelle skjevheter på kunstfeltet. Menn eier 80 prosent av aksjeverdiene på Oslo Børs, kun 13 prosent av de 400 rikeste i Norge er kvinner og de mest profilerte private kunstsamlere er menn. Det er ikke utenkelig at endringer på eiersiden i næringslivet også vil kunne medføre at det vil kjøpes mer kunst av kvinner.

Selv om Trygve Hegnar står fritt til å mene at dette ikke er noe man skal forsøke å endre, så er det behov for å korrigere noen av meningene han tillegger meg.

Dette kommer blant annet til uttrykk slik «Når man i fremtiden kjøper billedkunst i annenhåndsmarkedet, må man altså foreta en form for kjønnskvotering, uavhengig av hva man vil kjøpe og eie. Vi tror nesten ikke hva vi hører»

Hvem disse «vi» er, får jeg ikke innsikt i. Men det er underlig at Hegnar tror at jeg ønsker å kvotere hva private kjøpere skal kjøpe. Jeg mener absolutt at han og andre private kunstkjøpere bør søke å orientere seg bredere, og forhåpentligvis stille spørsmål til utvalget om de hovedsakelig eksponeres for kunst laget av menn. Kvinner utgjør jo tross alt halvparten av befolkningen og flertallet blant de profesjonelle billedkunstnere. Men hva han ønsker å kjøpe er hans egen sak.

Det er derimot ikke det samme hva våre offentlige museer skal samle. For de har et ansvar for vår felles kulturarv og hele befolkningen. Heldigvis så anerkjenner de fleste museene disse utfordringene. Nasjonalmuseets direktør Karin Hindsbo har selv uttalt at Nasjonalmuseet «jobber systematisk med dette».

Hegnar påpeker med rette at de offentlige museene har knappe midler til innkjøp. Dette er et stort problem som også bekreftes av Jorunn Veiteberg, som omtaler det som en innkjøpskrise i rapporten «Å samla kunst».

Det er derfor behov for at museene øker innkjøpsbudsjettene til et nivå hvor også det offentlige blir en samler som kan sammenligne seg med de de definerende private samlerne. De må ta ansvar og viser seg som en ambisiøs samler på vegne av hele befolkningen.

Dette vil resultere i en rikere og mer representativ kunsthistorisk samling som sannsynligvis også vil gjøre at forskjellene i annenhåndsmarkedet vil bli mindre.

Ruben Steinum

Styreleder i Norske Billedkunstnere