Foreldelsesloven av 1979 er foreldet – leve foreldelsesloven av 1896!

Foreldelsesloven beskytter en selskapsledelse som holder sin uaktsomme opptreden skjult, skriver advokat Kåre I. Moljord.

NOE VAR BEDRE FØR: Etter foreldelsesloven 1896 hadde konkursboer selvstendige foreldelsesfrister, skriver artikkelforfatteren. Her fra Høyesterett. Foto: Bendik Haug Aurdal

Etter en konkurs hender det at bostyrer på vegne av kreditorene fremmer erstatningskrav mot selskapets tidligere ledelse for å ha påført selskapet tap ved uaktsom opptreden før konkursen. Kravet mot ledelsen kan være foreldet, med mindre foreldelsesfristen er avbrutt.

Den ansvarlige ledelsen, som på vegne av selskapet kunne ha avbrutt foreldelsesfristen før konkursen, har ikke hatt noen interesse i å fremme erstatningskrav mot seg selv. Tvert imot har den hatt en sterk egeninteresse i å holde sin egen uforsvarlige opptreden skjult. Dersom konkursboet fremmer søksmålet mer enn tre år fra de uaktsomme handlingene, kan konkursboets krav være foreldet. Dette selv om ledelsen holdt forholdet skjult for å unngå eget ansvar.

Kåre I. Moljord. Foto: Arntzen de Besche Advokatfirma

I to avgjørelser (Finance Credit I i 2008 og Marine Subsea i 2019) har Høyesterett nemlig slått fast at et konkursbo som sådant – i mangel av selvstendige foreldelsesfrister – trer inn i, og forfølger selskapets krav mot selskapsledelsen, når kravet er basert på uaktsom opptreden. I en avgjørelse fra 2007 (Sedal) konkluderte imidlertid Høyesterett i konkursboets favør mot selskapets revisor. I motsetning til dommene fra 2008 og 2019 kom Høyesterett der til at boet fremmet boets eget krav. Boet hadde derfor en selvstendig foreldelsesfrist, en frist som ikke tok til å løpe før boet som sådant hadde nødvendig kunnskap om kravet. Begrunnelsen var at kravsgrunnlaget i det vesentlige ivaretok kreditorinteresser, og at revisoren var ansvarlig overfor selskapet, selv uten å ha opptrådt uaktsomt – såkalt objektivt ansvar.

Høyesterett uttalte både i Finance Credit I og Marine Subsea at lovgiver burde vurdere dette spørsmålet. Det gjorde imidlertid lovgiver allerede i 1896

Foreldelsesloven beskytter dermed en selskapsledelse som holder sin uaktsomme opptreden skjult. Selskapsledelsen unngår ansvar, og kreditorene lider tap. Etter min mening er denne rettstilstanden så urimelig at lovgiver bør lovfeste selvstendige foreldelsesfrister for konkursboer. En lovendring vil styrke selskapskreditorenes interesser og forebygge økonomiske misligheter innad i selskaper.

Høyesterett uttalte både i Finance Credit I og Marine Subsea at lovgiver burde vurdere dette spørsmålet. Det gjorde imidlertid lovgiver allerede i 1896. Etter foreldelsesloven 1896 hadde konkursboer selvstendige foreldelsesfrister. Lovgiver avviklet imidlertid disse fristene ved foreldelsesloven av 1979. I stedet ble det innført en generell tilleggsfrist på ett år som gjelder dersom «fordringshaveren» manglet nødvendig kunnskap om «fordringen» og den «ansvarlige». 

Etter Finance Credit I og Marine Subsea trer et konkursbo som nevnt inn i og forfølger selskapets krav. Boet regnes da ikke som «fordringshaveren», og det kan derfor ikke påberope seg uvitenhetsfristen. Og på selskapets hånd var kravet foreldet før konkursen fordi selskapsledelsen – som jo hadde den nødvendige kunnskap om sine egne uaktsomme handlinger – ikke avbrøt foreldelsesfristen ved søksmål mot seg selv. Forarbeidene drøfter ikke denne problemstillingen, som kanskje ble oversett ved lovrevisjonen i 1979? Lovgiver bør nå vurdere å gjeninnføre egne foreldelsesfrister for konkursboer, kanskje etter mønster av fristreglene i foreldelsesloven 1896 som ble opphevet i 1979?

Kåre I. Moljord

Advokat (H) i Arntzen de Besche Advokatfirma og prosessfullmektig for konkursboet i Marine Subsea