Markedsbasert utfasing av olje

Det beste og enkleste er å la markedsaktørene bestemme takten for utfasing av oljeindustrien, skriver Sven O. Hegstad. Han vil avskaffe leterefusjonsordningen.

FRA SOLOPPGANG TIL SOLNEDGANG: Mange selskaper finner aldri olje, og staten blir sittende igjen med regningen, skriver artikkelforfatteren. Foto: Dreamstime

Sentrale soloppgangsindustrier får ofte statlige subsidier for å komme igjennom den vanskelige oppstartsfasen. Elektriske biler og fornybar energi er gode eksempler. Subsidier har vært sentrale i å akselerere utviklingen. På samme måte har leterefusjonsordningen vært til stor nytte for å fremme utviklingen av petroleumsindustrien i Norge. Men å fortsette å subsidiere oljeindustrien, som nå for en stor grad står overfor en langsiktig avviklingsperiode – en solnedgangsindustri – vil være statsfinansielt risikabelt og industristrategisk feil.

I fremtiden vil staten måtte ta mye større markedsrisiko

Selskaper som leter etter olje får trekke fra alle letekostnader mot inntekter fra eksisterende felt. Med cirka 78 prosents inntektsskatt, innebærer dette at leting etter nye felt blir 78 prosent skattefinansiert. Nyetablerte selskaper uten inntekt får de samme 78 prosentene av letekostnadene refundert fra staten. Disse pengene betales tilbake til staten hvis selskapet finner olje og kan selge den med overskudd. Mange selskaper finner aldri olje, og staten blir sittende igjen med regningen – med andre ord leterisikoen. I fremtiden vil staten måtte ta mye større markedsrisiko, altså risiko for synkende etterspørsel etter olje og fallende oljepriser.

Sven O. Hegstad. Foto: Privat

2019 har i manges mening vært et veiskille for klimakrisen og oljeindustriens historie. World Economic Forum i Davos januar hadde fem hovedtemaer, alle relatert til klima og miljø. Globale finansmiljøer legger begrensninger på investeringer i miljøforurensende industrier. Ungdommen kom på banen med full styrke. Gjennomsnittstemperaturen på Svalbard har økt med fem grader, polarisen smelter, Australia brenner. Det er bred politisk enighet i de fleste land om at problemet er stort, alvorlig og må adresseres nå.

Positivt for muligheten til å finne gode løsninger er det faktum at det lever flere vitenskapsmenn og forskere på jorden i dag enn det har gjort akkumulert siden tidenes morgen. Hver og en av disse personene har mye større tilgang på informasjon, dataressurser og lokale og globale nettverk enn bare for 10–20 år siden.

Det eneste som er sikkert er at nivået på petroleumsproduksjonen i for eksempel 2050 vil være lavere enn i dag, men også høyere enn null

Fornybar energi vil sannsynligvis fortsette å oppleve mange forskningsgjennombrudd. Med en 20- til 30-årshorisont vil produksjonskostnadene for fornybar energi synke dramatisk. Risikoen for oljeindustrien er at ressursene som ligger under bakken blir mindre verdt, at leting etter nye oljefelt ikke kan forsvares økonomisk og at finansieringskildene tørker inn.

Oljeindustrien har vært et gullegg for Norge, og den vil fortsette å være en viktig bidragsyter til samfunnsøkonomien i flere tiår. Ingen kan i dag sette en meningsfull sluttdato for norsk oljeindustri. Det eneste som er sikkert er at nivået på petroleumsproduksjonen i for eksempel 2050 vil være lavere enn i dag, men også høyere enn null.

Politikere kan sette retningen for en industri og anpasse incentivsystemene deretter. Det er bedre og enklere å la markedsaktørene bestemme takten for utfasingen av industrien.

En start i den retningen vil være å avslutte leterefusjonsordningen, hvilket vil øke leterisikoen dramatisk. Videre kan det kreves at alle nye leteprosjekter etableres i egne selskaper hvor letekostnadene ikke kan trekkes fra mot konsernets inntekter fra eksisterende felt, men må stå på egne ben og rettferdiggjøres av fremtidige inntekter.

Et fornyet skatteregime som ovenfor vil overlate til markedsaktørene å beslutte hvor lenge det vil være økonomisk forsvarlig å lete etter nye oljekilder. Resultatet vil sannsynligvis bli en periode med avtagende letebudsjetter og høy kontantstrøm fra eksisterende felt (en høstningsfase), hvilken i større grad enn i dag vil bli investert i fornybar energi.

Sven O. Hegstad

MBA (Harvard)