Når er reisetid arbeidstid?

Jobbreiser innebærer arbeidstid, også om man har mulighet til å beskjeftige seg med egne interesser, argumenterer Jørgen Nordsveen Hustad i Advokatfirmaet PwC.

BEDRE Å VÆRE HJEMME: Også slike reiser skal klassifiseres som arbeidstid, mener artikkelforfatteren. Foto: Dreamstime
Debattinnlegg

Etter at Høyesteretts dom falt i den mye omtalte Reisetidssaken i 2018, har både partene i arbeidslivet og arbeidsrettsmiljøet i Norge vært uenige om hvordan tjenestereiser skal klassifiseres. Min oppfatning er at uenighetene skyldes motstridende interesser, politiske standpunkter og usikkerhet knyttet til hvordan man skal løse de praktiske konsekvensene av rettsutviklingen.

Utgangspunkter

  • Hvorvidt reisen foretas innenfor eller utenfor arbeidstakerens alminnelige arbeidstid, er uten betydning for klassifiseringen.
  • Hvor ofte en arbeidstaker reiser i forbindelse med jobb, er irrelevant.
  • Det sondres ikke mellom ulike kategorier av reiser.
  • Det stilles ikke krav om aktivt arbeid.
Jørgen Nordsveen Hustad. Foto: Advokatfirmaet PwC

Retningslinjer

Viktigst er følgende:

  • Om reisen er «nødvendig» i tilknytning til arbeidsforholdet.
  • Om reisen fører til at arbeidstakeren blir pålagt begrensninger på sin personlige handlefrihet som reduserer muligheten for fri livsutfoldelse.
  • Om reisen er en «integrert del» av arbeidsutførelsen.
  • Dersom reisen er en nødvendig forutsetning for at arbeidstakeren skal oppfylle sine forpliktelser i arbeidsforholdet, og denne reisen ikke kan forkortes, mener jeg det er en presumpsjon for at reisetiden skal klassifiseres som arbeidstid. Dette fordi arbeidstakeren i slike tilfeller ikke «fritt og uavbrutt kan forlate arbeidsmiljøet og beskjeftige seg med egne interesser».

For det tilfellet at arbeidstakeren kjører hjem fra et pålagt oppdrag, og velger å hente barn i barnehagen, kjører en ekstra time for å besøke en venn eller lignende, vil ikke denne tiden være arbeidstid. Konklusjonen følger naturlig, da tiden som benyttes til slike gjøremål ikke har noe med arbeidstakerens forpliktelser i arbeidsforholdet å gjøre.

Blant ulike teoretikere har det pågått en diskusjon om det er mulig for arbeidsgiver å organisere arbeidstakernes tjenestereiser på en slik måte at de skal anses som «arbeidsfri». Dersom arbeidstakeren på en reise kan sove eller drive med fritidssysler, kan det argumenteres for at dette er en kvalitativt god hvileperiode, og at arbeidstakeren således kan beskjeftige seg med egne interesser.

Om arbeidstakeren hadde fått valget mellom å tilbringe tiden på et fly, eller være hjemme med familien, tror jeg svaret hadde vært ganske enkelt for de fleste

Et eksempel kan være en reise som foretas ved tog eller fly. Belastningen for arbeidstakeren vil i slike tilfeller presumptivt være mindre enn dersom vedkommende eksempelvis velger å kjøre bil. Min oppfatning, basert på nyere tids rettspraksis, er imidlertid at også slike reiser skal klassifiseres som arbeidstid. Dette fordi arbeidsgiver, ved å pålegge arbeidstakeren å reise, begrenser vedkommendes personlige handlefrihet på en slik måte at det er lite rimelig å betegne perioden som «arbeidsfri». Om arbeidstakeren hadde fått valget mellom å tilbringe tiden på et fly, eller være hjemme med familien, tror jeg svaret hadde vært ganske enkelt for de fleste.

Hverken EUs arbeidstidsdirektiv eller arbeidsmiljøloven § 10-1 regulerer, eller gir den ansatte rett på lønn og/eller annen godtgjørelse for arbeidstiden. Spørsmålet om beregning av lønn er derfor som hovedregel overlatt til forhandlinger mellom partene i arbeidsforholdet, typisk gjennom tariffavtale eller individuell arbeidsavtale. At en arbeidstaker får klassifisert en tjenestereise som arbeidstid, betyr derfor ikke nødvendigvis at vedkommende har krav på godtgjørelse. Prinsippet om ytelse mot ytelse, som en arbeidsavtale i utgangspunktet bygger på, trekker imidlertid i retning av at det skal gis kompensasjon for all arbeidstid. 

I denne forbindelse knyttes det spenning til om Høyesteretts ankeutvalg henviser den såkalte Coca-Cola-saken til behandling på dette punkt, da det etter min oppfatning er påfallende at pålagte tjenestereiser som foretas i arbeidsgivers interesse ikke skal begrunne godtgjørelse.

Jørgen Nordsveen Hustad

Advokatfullmektig i Advokatfirmaet PwC

Arbeidsliv
reiseregninger
advokatfirmaet pwc
pwc
høyesterett
Kommentar
Debattinnlegg