Fremtidig energiproduksjon diskuteres, men få bryr seg om grunnlaget for de økonomiske beregningene, som er basert på Levelized Cost of Energy (LCOE) – gjennomsnittlig levetidskostnad. Hva er det?
LCOE har mange metodiske problemer. Den ignorerer ulike energikilders særegenheter. Typisk beregningsgrunnlag for vind er 20–30 års levetid, mens vannkraft har minst 70–80 år. Korrigerer man for dette, vil kostnadene ved produksjon av vannkraft halveres og bli omtrent halvparten av landbasert vindkraft. Den samme problematikken gjelder også solkraft.
Vannkraft produseres hele døgnet. Vindkraft produseres kun 43 prosent av tiden, mens solkraft produseres på dagtid. LCOE beregner gjennomsnitt over mange år, noe som kamuflerer slike variasjoner. Disse variasjonene gir noen indirekte effekter som er vanskelige å håndtere.
Jan Emblemsvåg. Foto: P.O. Dybvik
Marianne Synnes Emblemsvåg. Foto: Privat
I 2019 hadde Tyskland flere døgn der de over 28.000 vindturbinene produserte svært lite strøm. Det ble løst med å kjøpe strøm fra kull- og kjernekraftverk. Klimaendringene medfører økt risiko for at vannkraften blir mindre pålitelig enn før, og mellom 2009 og 2011 var det diskusjoner om strømrasjonering i Norge på grunn av kalde og tørre vintre.
California har hatt tilsvarende problemer med hensyn til solkraft. Hvordan skal energistabiliteten sikres dersom hele Europa går på vind og sol, og et høytrykk eller flere blir liggende i dagevis?
Systemkostnader utenfor selve vindmølleparken er også ignorert, slik som alternativkostnaden ved å ha annen energikilde klar ved vindstille/natt. LCOE gir derfor estimater som er for optimistiske.
Revisorgodkjente tall fra 29 vindparker i Storbritannia viser at den reelle kostnaden var omtrent dobbelt så høy som prosjektert. LCOE egner seg derfor ikke til sammenligning av ulike energikilder.
Skal vind- og solenergi være hovedenergikilder i Europa, trengs urealistisk store batteribanker eller enorm ekstrakapasitet og strøm på samkjøringen over hele kontinentet. Dette er teoretisk mulig, men det gir i praksis et dyrt og sårbart energisystem, som illustrert ved isolerte øyer verden over som bruker vind/sol. I dag er det bare 14 prosent handel av strøm mellom EØS-landene.
Dersom vind- og solkraft skal gi positive bidrag, må kraften ikke kjøres ukritisk inn på samkjøringen for generelt forbruk
Dersom vind- og solkraft skal gi positive bidrag, må kraften ikke kjøres ukritisk inn på samkjøringen for generelt forbruk. Den må brukes spesifikt, og da gir LCOE et riktig beslutningsgrunnlag. For eksempel: havvindparken Hywind Tampen vil gi strøm til Snorre- og Gullfaks-plattformene og dekke om lag 35 prosent av årsforbruket. Det er bra, men Equinor burde bruke gassturbiner når det er vindstille og pumpe CO2 ned i reservoaret, i stedet for å belaste samkjøringen og forbrukerne.
Jan Emblemsvåg
Adm. direktør ved Midsund Bruk samt dr. og professor II ved NTNU
Marianne Synnes Emblemsvåg
Dr. Scient og stortingsrepresentant (H)
