I håndteringen av det statlige eierskapet må selskapenes utvikling være styrende, ikke ideologiske holdninger om en viss eierskapsprosent. Når Pollestad gir uttrykk for at han vil øke eierandelen i Yara fra 36,2 prosent til om lag 50 prosent, med det formål å sikre større grad av nasjonal styring og kontroll, fremstår det som blindet ideologi.
Yara har lite produksjon igjen i Norge. Det er ikke et lokomotiv i norsk næringsliv, men snarere et multinasjonalt gjødselselskap. Både produksjonen og markedene selskapet opererer innenfor befinner seg stadig lenger unna. Av de cirka 17.000 ansatte, er andelen i Norge rundt 8 prosent. Yara har drift i over 60 land og totalt 32 produksjonsenheter – hvorav to befinner seg i Norge.
I et selskap som opererer på nær sagt alle kontinenter, og hvor videre ekspansjon må skje internasjonalt, er ønsket om mer nasjonal styring og kontroll bare naivt. Det er ingen strategiske grunner til å sikre et større statlig eierskap i Yara.
Eierandelen man allerede har fremstår egentlig bare som en ren børsplassering i den norske eierskapsporteføljen. Det ville vært mer rasjonelt å foreslå et nedsalg i selskapet – men det er en annen diskusjon.
Markedsmekanismen er en avgjørende grunn til suksessen vi ser i mange av våre deleide selskaper. Markedet måler og veier et selskap som Yara kontinuerlig, og vil reagere negativt om selskapet foretar dårlige beslutninger. Denne mekanismen vil Pollestad nå svekke til fordel for mer statlig styring og kontroll.
Vi får håpe at utspillet bare blir ignorert i Stortinget. En økt statlig eierandel i Yara vil trolig svekke det verdensledende gjødselselskapet.
Aslak Versto Storsletten
Prosjektmedarbeider i Civita
