Problemet med pandemiobligasjoner

Er det en pandemi? Nei, det er det for tidlig å si, ifølge WHO. Men prisingen av pandemiobligasjoner viser at det ikke er mye om å gjøre.

SMITTE: Sammenheng mellom aksjekurser og virusfrykt svekker verdien for investorene av pandemiobligasjoner. Foto: NTB Scanpix

Red alert! Red alert! 

It's a catastrophe

But don't worry, don't panic

Ain't nothin' goin' on but history, yeah 

But it's alright.

Basement Jaxx, «Red Alert» (1999)

Verdensbanken utstedte egne pandemiobligasjoner i 2017. Investorene får en hyggelig, løpende rente, men må som gode speidere alltid være beredt. Erklæres det en pandemi, er investeringen tapt. Da går pengene i stedet til Verdensbanken, som vil bruke midlene til å finansiere nødhjelp.

Det er ikke WHO, men det private Boston-selskapet AIR Worldwide Corporation som har fått ansvaret for å avgjøre om betingelsene er på plass for å trigge tilbakebetaling av det investerte beløpet til Verdensbanken. Da vil det å sette penger i pandemiobligasjon med 14 prosent rente plutselig se ut som å plukke opp mynter – eller la oss si sedler; 14 prosent er en pen rente i våre dager – foran dampveivalsen.

Men hittil har disse investorene sluppet helskinnet fra virusutbrudd.

Pandemiobligasjonene utgjør  320 millioner dollar, eller rundt regnet 3 milliarder norske kroner. Klasse A omfatter obligasjoner for 225 millioner dollar, og dekker normal influensa. Klasse B er den mest relevante nå, for den dekker sykdommer som ebola og altså Covid-19, bedre kjent som coronaviruset (den er i realiteten ett av flere ulike coronavirus).

B-transjen omsettes nå for mellom 60 og 70 prosent av pålydende, sier kilder til Bloomberg. Forrige uke opererte en megler med en salgspris på 45 prosent av pålydende, ifølge Reuters. Dette er et uoversiktlig marked. Men priser under halvparten av pålydende tyder på høy, implisitt sannsynlighet for erklæring av pandemi.

Den første betingelsen for at investorene ikke får pengene tilbake er mer enn 250 dødsfall. Dette kriteriet er passert med god margin for både corona og ebola: Pr. tirsdag denne uken var det registrert 2.700 dødsfall verden over fra corona, og mer enn 2.000 døde av ebolaviruset i Kongo i 2018. 

Det andre kriteriet er imidlertid mer enn 20 døde i et land nummer to. Pr. tirsdag var praktisk talt alle dødsfall i Kina (inkludert Hong Kong og Taiwan), nummer to var Iran med 12 døde. Men hvem tør sette penger på at tallet holder seg lavere enn 20 i alle land utenom Kina?

Ebolautbruddet i Sierra Leone, Liberia, Guinea og andre afrikanske land i 2013–2016 ville gitt 100 prosent tap for investorene, men da eksisterte ikke pandemiobligasjonene. Utbruddet i 2018 rammet kun Kongo, men som en kynisk underwriter sier til Financial Times: Hva om noen hadde lastet 20 lik på en lastebil og dumpet dem i Rwanda?

Som så ofte ellers handler obligasjonene om å ta på seg og å kvitte seg med risiko. For Verdensbanken innebærer ordningene at de får penger når de trenger som mest, og pengene kommer raskt. Bank i bordet: Det er helst ikke slike midler aktørene skal krangle om i årevis i internasjonale domstoler.

Investorene får på sin side en fet rente så lenge det går bra. Tenk, 14 prosent! De risikerer riktignok å tape alt, men katastrofeobligasjoner har også den fordelen at de tilbyr diversifisering i forhold til andre aktiva. Hvis balansen ellers er solid, kan slike obligasjoner derfor gi et solid bidrag til risikojustert avkastning.

Men her er problemet: Mens en forsikring mot jordskjelv nok kan anses som ukorrelert med resten av finansmarkedet, kan vi virkelig si det samme om obligasjoner som skal finansiere tiltak mot et globalt virus? Ta en titt ut vinduet. Det kan nesten virke som at aksjemarkedene faller mest når frykten for viruset – eller i alle fall for den økonomiske effekten av tiltakene mot viruset – er på det verste. 

Som Bloombergs Matt Levine sier det: «See, the problem with a global pandemic, for financial investors, is not that it’s bad, it’s that it’s correlated.»