HERLIG RACINGNOSTALGI: Andreas Mohringer nyter lyden av 390 hestekrefter i sin 1958 Ferrari 335 S Spyder Scaglietti med Paul Russell bak rattet. Foto: Ivar Engerud

En sjeldenhet av en Ferrari

Villa d’Este, Italia: En av de fineste Ferrari-racerne er brakt tilbake til utseendet ved leveringen til USA i 1958. Andreas Mohringers 335 S er kåret til verdens beste.

– Jeg hadde en av verdens mest originale Ferrari-racere fra før, så da muligheten for å kjøpe en annen av de aller mest spennende dukket opp i 2013 var det bare å gå «all in», sier Andreas Mohringer mens vi beskuer detaljene på hans fantastiske 1958 Ferrari 335 S Spyder Scaglietti.

Entusiastisk eier

Mohringer har spesialisert seg på historiske racerbiler fra 1950- og 1960-tallet, først og fremst av merkene Ferrari og Maserati. Ikke akkurat den rimeligste delen av markedet for å si det sånn, og han er villig til å betale det som skal til for å få det beste og mest originale som er tilgjengelig på markedet.

TILBAKE TIL ITALIA: Andreas Mohringer tok bilen tilbake til Italia for første gang siden 1962. (1 / 2)
REN KUNST: Å se forgasserne stikke opp gjennom panseret er ren kust for bilentusiaster. Foto: Ivar Engerud

Og du får knapt noe heftigere eller sjeldnere enn en 335 S, for den ble kun bygget i fire eksemplarer. Ikke dyrere heller forresten, for en annen av disse modellene ble solgt for 28 millioner euro pluss salær på Artcurial-auksjonen på Rétromobile i 2016.

Racingfokus

Ferrari handlet nesten utelukkende om racing fra starten i 1947, og det skulle ikke gå lenge før seire i Mille Miglia, Le Mans og andre storløp kunne føyes til merittlisten for det unge selskapet. Stadig større og sprekere V12-motorer sikret suksess både for fabrikksteamene og private racere som kjøpte kundebiler fra Maranello.

335 Sport var Ferraris nye våpen til de største sportsvognløpene til 1957-sesongen, og den aller første av vognene debuterte med en 6. plass på Sebring 12-timers med Peter Collins og Maurice Trintignant bak rattet i slutten av mars.

Halvannen måned senere sto Mille Miglia for tur, og da tok Wolfgang Graf Berghe von Trips bilen inn til en imponerende 2. plass, mens det andre bygde eksemplaret måtte bryte.

Ferrari drev en nærmest kontinuerlig utvikling av modellene gjennom 1957-sesongen. Den 3,8-liters V12-motoren ble oppgradert til 4,1 liter, og da utviklet den hele 390 hestekrefter. Noe som ga raceren en voldsom toppfart på hele 300 km/t!

FUNKSJONELT: Panseret ble sikret med lærreimer og spenner på gamle racerbiler, slik at de var lette å ta av. (1 / 8)
SUBLIM RACER: Det ble bare bygd fire slike 335 S Spyder Scaglietti, men Spyder-karosseriet minner også om 250 TR med de spesielle forskjermene. Foto: Ivar Engerud
TRANGT: Det er ikke mer plass enn høyst nødvendig i cockpiten i en racing-Ferrari. Foto: Ivar Engerud

Modellen var perfekt til Le Mans 24-timers, så toppførerne Mike Hawthorn/Luigi Musso fikk denne og Phil Hill/Peter Collins delte kjørejobben på den andre av de to 335 S-modellen Ferrari stilte til start med. Ingen av dem kom til mål, men underveis klokket Hawthorn den første runden i Le Mans-historien med en snitthastighet på over 200 km/t - 203,015 km/t for å være nøyaktig.

De samme førerne tok også disse to bilene til Swedish Grand Prix på Råbelövsbanan utenfor Kristianstad i august 1957, hvor den beste ble nummer fire. På samme tid ble den tredje av de bygde 335 S-eksemplarene totalvraket under testing, så den ble avskrevet, og Ferrari bygde ikke flere til fabrikksteamet.

Rik historie

Det skulle imidlertid bli bygd ytterligere et fjerde eksemplar til disse spesifikasjonene, som utseendemessig hadde mange fellestrekk med Scgliettis karosserier på Ferrari 250 Testa Rossa med de berømte pontonskjermene for bedre kjøling av forbremsene. Det var en bil bestilt av den amerikanske Ferrari-importøren Luigi Chinetti til en kunde der.

Bilen fikk chassisnummer 0764, og åtte måneder etter at byggingen startet i mars 1958 var den klar til levering før jul. Da hadde den opprinnelige kunden, Mrs. Louise Bayden-Brown, gått fra kontrakten, så den ble solgt til Alan Connell i Forth Worth, Texas.

Han hadde store planer om kjøre den i de viktigste amerikanske løpene i 1959, men først ble bilen vist på New York Auto Show i februar. Amatørraceren Connells resultater skapte ikke de største overskriftene, men han vant noen mindre løp.

Separert

Da motoren blåste våren 1960 sendte han den tilbake til Chinetti for et prisoverslag på reparasjonen og hele bilen ble sendt tilbake til fabrikken. I 1962 kom bilen tilbake, dog uten motoren, som fortsatt ikke var reparert. Hverken Chinetti eller kunden var fornøyd og nektet å ta imot bilen, som ble stående på tollageret på kaia.

I 1963 plukket Gordon Tatum opp bilen på kaia mot å betale lagerleien på 1.000 dollar, dog uten motor. En 250 GT SWB-motor ble satt inn slik at bilen kunne brukes, dog ikke mer i racing.

I 1972 kom engelskmannen Robs Lamplough på banen og kjøpte bilen, for han visste hvor originalmotoren i mellomtiden hadde havnet, og i 1978 kjøpte han den og fikk den reinstallert, nesten 20 år etter at de var separert.

BRUTAL: Den 4,1 liters V12-motoren yter 390 hestekrefter. Foto: Ivar Engerud

Nedtur

Hvordan Lamplough kunne avslå et bud på ni millioner dollar på Christie’s Pebble Beach-auksjon i 1990 er nesten ufattelig. Den ville vært verdens dyreste bil om han hadde godtatt budet. Året etter kjørte han Mille Miglia sammen med Phil Hill før han igjen forsøkte å selge deni Paris. På nytt ble et høyeste bud på 4,9 millioner dollar avslått, før bilen kom på markedet for tre millioner dollar i 1992.

Så hardt var prisfallet på toppen av Ferrari-markedet inn på 1990-tallet, så dagens korreksjoner er for ingenting å regne i sammenligning.

Jorden rundt

Så gikk bilen på sedvanlig vis til USA, hvor den ble totalrestaurert, før den midt på 1990-tallet havnet i Japan for et par år. Derfra bar det igjen tilbake til USA hvor den inngikk i kjempesamlingen til Bruce McCaw.

I desember 2013 bladde Andreas Mohringer opp de nødvendige dollarene til å overta den nærmest perfekte, Ferrari-røde, raceren. Og Mohringer viste den på et par utstillinger der før han lot Paul Russell overta bilen for en fullstendig restaurering og tilbakeføring til det utseendet den hadde i Alan Connells eie.

EKSPERTEN: Paul Russell forklarer dommerne på Villa d’Este om biens spesielle detaljer og alt som er gjort under arbeidet med den. Foto: Ivar Engerud

Best av de beste

Heldigvis hadde Paul Russell og hans team greid å få tak på fargebilder fra løp den gang bilen var ny. Møysommelig med all den kompetanse som finnes blant de ansatte i restaureringsverkstedet ble de minste detaljer avdekket og tilbakeført til det originale.

Målet var å gjøre den «perfekt uperfekt» med de samme manglene som var der da den var ny. Som for eksempel på lakken, hvor den ikke var slipt over nagler og ujevnheter. Det var jo tross alt «bare» en racerbil.

Samtidig ble alt det tekniske gjennomgått og utbedret til det perfekte, slik at Mohringer kunne bruke bilen slik han ønsker med alle sine biler: På bane.

Debuten etter restaurering foregikk på Pebble Beach i 2017, før den returnerte til Italia og Concorso d’Eleganza Villa d’Este i 2018, hvor dommerne var enige om at det var den beste bilen. Det samme gjorde dommerne på Ferrari-utstillingen Cavallino Classic i Florida, hvor den slo samtlige av de fremmøtte bilene.

Og etter å ha vært nominert til «Peninsula Best of the Best Award» i 2018 og 2019, ble det seier som den beste av alle showvinnere i fjor.