ET BASKETAK: Uten servo, og med tung clutch, er en Ferrari Testarossa litt tung å hanskes med i byen. På åpen vei er den imidlertid fantastisk. Dette eksemplaret er fra 1988 og ble i sin tid solgt av superbilforretningen AutoXo. Foto: Håkon Sæbø

Test: Ferrari Testarossa – 80-tallets powerballade

Ferrari Testarossa er ikonet alle drømte om. Nå er den mer attraktiv enn noen gang.

Denne saken ble første gang publisert i Finansavisen Motor i desember 2015.

Dagens superbileiere har det for godt. Du kan syte over at det er vanskelig å se ut av din Lamborghini Huracán, eller at en Ferrari 488 GTB er vel lav og drikker mye bensin.

Din McLaren er litt plundrete å seile inn i, sier du? Det er ikke synd på deg.

For noen vil det være tungt å erkjenne, men sannheten er at det å kjøre en moderne superbil hverken er hardt arbeid, eller spesielt barskt.

Det er omtrent like krevende som å ratte rundt i en bulkete Toyota Hiace.

Slik var det ikke på 80-tallet.

UT I DET FRI: Tar du din Testarossa vekk fra byen og ut på svingete veier, oppleves bilen forfriskende lett og presis. Bilen ble produsert fra 1984 til 1991, da den fikk navnet 512 TR. F512 M tok over i 1994, og ble erstattet av 550 Maranello i 1996. Foto: Håkon Sæbø

På treningssenteret

Fuktige høstdager er ikke noen god tid for en 27 år gammel Ferrari. Det er litt småkjølig, og perler med vann ruller av den gule lakken. Motoren murrer utålmodig på tomgang.

Det første legger merke til når du drar ut på tur i en iskald 1988 Ferrari Testarossa er hvor herlig umoderne den føles.

Her finnes ikke noen automat som smetter inn neste gir mens du drikker kaffe. Her finnes ikke engang noe sted til å sette kaffen.

Her finnes ikke noen automat som smetter inn neste gir mens du drikker kaffe. Her finnes ikke engang noe sted til å sette kaffen.

Ferrari Testarossa har ikke til hensikt å gjøre dagen din lettere, mer komfortabel eller avslappende. På samtlige måter jobber bilen mot deg.

TYPISK FERRARI: En såkalt Open gate shifter var normen på 80-og 90-tallet. Inntill sekvensielle kasser overtok. Foto: Håkon Sæbø

Testarossa gir deg en følelse av å være på et treningssenter, og til enhver tid følge etter han fyren med underarmer tykke som artillerikanoner.

Dette er en person som legger på maksimal vekt på alle apparater, men fremfor å tilpasse vektene til deg selv, hopper du rett på maskinen, og gjør ditt beste for å mestre den overveldende vekten.

Clutchen er 200 kilo i markløft. Styringen – uten servo – er som å vri et godstog av skinnene.

Clutchen er 200 kilo i markløft. Styringen – uten servo – er som å vri et godstog av skinnene.

Det er girkassen som skal krangle mest med deg.

Kjøpte du en Testarossa på 80-tallet fikk du bare ett valg, og det var en dog leg-kasse, hvor revers er der førstegir vanligvis befinner seg. Det er greit nok, og for de som lurer: Det er ingen fare for å utilsiktet velge revers. Da må du trykke ned girspaken – en handling som krever all den makt du er i besittelse av.

SEN: Denne 1988-modellen av Ferrari Testarossa har speilene på dørene. Tidligere modeller hadde speil på frontvingen. Foto: Håkon Sæbø

Problemet er i større grad at girkassen etter beste evne motsetter seg samarbeid.

Du kan få 1. gir. Kanskje.

Dobbeltclutching later til å hjelpe, men ikke alltid. Girene er synkronisert, så det skulle ikke være nødvendig, men det låter fortreffelig mens du holder på.

Du føler deg karslig som Don Johnson.

DOG LEG: Girkassen har fem trinn, men der du vanligvis finner førstegir har du på Testarossa revers. Hensikten er at det skal gå raskt å gire mellom andre og tredje gir. Foto: Håkon Sæbø

Varmen brer seg

Du skal aldri kjøre hardt med en kald bil. Først blir kjølevæsken varm, men oljen tar sin tid å få lunken.

Testarossa er intet unntak, men når den først blir varm, er det naturlig å tenke seg at bilen blir snillere og girer lettere. Det var naivt å anta.

En 80-talls BMW, Mercedes-Benz eller Porsche er relativt greie å leve med. Du kan hente ut det som er av moro uten å måtte anstrenge deg, noe som gjør deg trygg på bilen.

Testarossa er ikke en bil du blir fortrolig med i en fei.

Alt er varmt, alle instrumenter sier omsider «kjør på», men nøler du nå vil bilen utnytte det til sin fordel. Du blir nervøs, og Testarossa tar selvtilliten fra deg.

Dette er en bil du må tvinge, og det er først da du merker hvor absolutt fantastisk en gammel Ferrari kan være.

ITALIENSK PÅ INNSIDEN: 80-tallet var ikke tiden da de beste interiørene så dagens lys. I Testarossa er det trangt, og den er ikke spesielt velbygd. De fleste flater er trukket i skinn, men det skulle kanskje bare mangle, tatt i betraktning at Testarossa var svært kostbar da den ble lansert i 1984. Foto: Håkon Sæbø

Ta styring

Det er også da du merker at den italienske klassikeren er raskere enn du tror.

Testarossa, og dens nært beslektede etterfølger, 512, er Ferraris siste superbil med midtmontert, liggende og tolvsylindret motor.

Selv om motordesignet italienerne valgte ikke er blitt brukt siden produksjonen ble avsluttet i 1994, føles den moderne, frisk og høyst responsiv.

På grunn av måten stemplene er festet til krankakselen, teller ikke Testarossas 4,9-liters motor som en boxer, men snarere som en 180 graders V12-er. Uansett er motoren et mesterverk – det er sikkert.

GREIT Å SE UT: Mens Lamborghini Countach kunne være vanskelig å se ut av, var Ferrari Testarossa lettere å leve med. Foto: Håkon Sæbø

På lave turtall kjenner du dreiemomentets potente nærvær. Motoren yter 390 hestekrefter og 490 Nm. 0–100 kilometer i timen går unna på 5,3 sekunder, og i realiteten føles bilen overraskende muskuløs.

Du må tørre å røske i girspaken, slippe clutchen voldelig og vrenge motoren til hylet fra de tolv sylindrene er øredøvende. Belønningen er en følelse av dramatikk du ikke finner i nye biler. Når veien åpner seg opp, køen forsvinner og været mildner, forvandles brede og slemme Testarossa til den superbilen du håper den er.

DRAMA: Linjene på denne Ferrari Testarossa-en fra 1988 er fantastiske. (1 / 3)

Presser du hardere på, kjenner du at styringen er detaljert, herlig tung og presis. Nå er det bare deg og bilen, og da glemmer du hvor uvillig girkassen er, eller hvor trangt du sitter.

Du tar Testarossa i nakkeskinnet og snakker strengt. Bare da vil den gjøre som du vil.

Det enkle er ikke det beste

Innvendig er de fleste flater kledd i lær, men noen påtrengende luksusfølelse belemres ikke Testarossa-eiere med. Panelene knirker som når noen romsterer i en gammel skinnsofa.

Ingen går rundt og forventer at en gammel italiensk bil skal være høyborgen av interiørkvalitet, og hadde du gjort det ville Testarossa skuffet.

Ingen går rundt og forventer at en gammel italiensk bil skal være høyborgen av interiørkvalitet

Sprø plast knaser som i en MD Super 80 ved takeoff, og på et tidspunkt la gulvmatten seg over gasspedalen, noe som gjorde turen litt ekstra spennende.

Vindusviskerne fungerer heldigvis, men i hver syklus stopper de artig nok opp rett i synsfeltet ditt, litt som to spyd på vei mot øynene dine.

IKKE BOXER, MEN NESTEN: Sylindrene er liggende, som i en Porsche 911-motor, men måten stemplene er festet til krankakselen på tilsier at Ferraris motor er en 180 graders V12-er, og ikke en boxer-motor. Foto: Håkon Sæbø

Status

Det er noe sjelfullt med gamle superbiler. De har overlevd storhetstiden som nye statussymboler, og nedsiden som uønskede bruktbiler for folk uten risikoaversjon. Nå er renessansen her, og det ekspressive åttitalluttrykket er på vei til å fascinere på nytt.

For oss bilentusiaster har Testarossa alltid hatt sin plass, der noen setter den over Lamborghini Countach, og andre rett under.

I dag gir Testarossa et blikk i bakspeilet, hvor det å kjøre superbil var en tung jobb. Mens antispinn, servostyring, og automatgir for lengst har befestet seg i dagens superbiler, representerer Testarossa den gamle skolen.

Det er også grunnen til at den antagelig bare kommer til å fortsette verdistigningen.

They don’t make them like this anymore.

1988 Ferrari Testarossa

Motor 4,9 l «flat-twelve»

HK/kW/Nm 390/287/490

0-100 km/t 5,3 sekunder

Toppfart 290 km/t

Vekt 1.500 kg

L/B/H 448/1,97/130 cm

  • Priser:

Denne bilen: 1.500.000 kroner

Gj.snitt i Tyskland: 1.300.000 kroner*

* Basert på 148 Testarossa-er til salgs på mobile.de. Priser fra ca. 650.000 til 3.200.000 kroner eks. toll og avgifter.

  • Pluss

Design

Kjøreegenskaper

Motor

  • Minus

Tung å kjøre

Ikke for sveklinger

  • Design

Ferrari Testarossa er lav, bred og dramatisk. Har vært, og er kanskje stadig veggpryd på mange barnerom.

  • Førermiljø

Innvendig er det krampeaktig trangt, men likevel sjarmerende. Forvent lite, så skuffes du ikke.

  • Kjøreegenskaper

Styringen er rask, og den ekle tyngden i lav fart går over til en følelse av gammeldags presisjon.

  • Ytelser

Dette var heftig i 1984 og fremdeles imponerende i dag. Toppfarten sier mye om hvordan bilen oppleves i fart.

  • Plass

Plass er det generelt veldig lite av. Godt det er uvesentig i en Testarossa.

  • Mye for pengene

Med tanke på hvor voldsomt andre Ferrarier har steget i verdi vil det være urimelig å anta at Testarossa ikke skal bli svært ettertraktet.

  • Må-ha-faktor

Lamborghini Countach ser kanskje hakket villere ut, men Testarossa er nesten på høyden.

  • Score 10/10

Ferrari Testarossa er selve symbolet på det glade 80-tallet. Bilen må bare elskes.

Les også