Den utrolige historien om Ford mot Ferrari

Krigen mellom Ford og Ferrari er den høyst personlige historien om Henry Ford IIs søte hevnaksjon mot Enzo Ferrari etter at italieneren avslo å selge Ferrari til Ford i 1963. 

Beundring og sjalusi

Ferraris seiersgang på racerbaner verden over hadde vekket både beundring og sjalusi i Ford-hovedkvarteret i Dearborn. Ferrari hadde kort og godt oppnådd en posisjon i markedet Ford bare kunne drømme om på sportsbilsiden.

De amerikanske bilfabrikkene hadde nesten ikke støttet racing siden Le Mans-ulykken i 1955, men litt inn på det glade 1960-tallet ønsket Ford å kapre den mest prestisjefylte racingtronen i verden på Le Mans. Amerikaneren Briggs Cunningham hadde deltatt med egne biler med en viss suksess på 1950-talllet og med Corvette i 1960, så det var et helt annet bilde enn tidligere inn på 1960-tallet.

Ford hadde også begynt å levere motorer til Carroll Shelbys sportbil- og racingprosjekt med AC Cobra og Shelby Cobra, og Shelby satset ytterligere med sin fantastiske Shelby Daytona Cobra Coupe.

Ford-Ferrari-krigen

Ford ønsket å ta sportsbiltronen fra Ferrari, noe som virket umulig ved egne ressurser.

«If you can’t beat them, buy them» tenkte toppsjefene hos Ford og la en strategi for å fravriste hele selskapet fra Enzo Ferrari. Han trengte jo stadig penger…

At Ferrari i siste liten kunne avslå et bud på (sies det) rundt 18 millioner dollar virket helt utenkelig siden selskapet knapt tjente penger. Men det var akkurat det Enzo gjorde våren 1963. Han var ikke interessert i å overlate livsverket til Ford.

Avslaget var som en rød klut foran øynene på Henry Ford II. Der og da bestemte han seg for å skape en bil som skulle grisebanke de raske V12-erne fra Modena. Først og fremst i de lange løpene på Sebring, Spa, Targa Florio og ikke minst Le Mans. En ren krigserklæring.

Det var ingen tid å miste etter Ferraris avslag. Så i stedet for Ferrari ble øynene rettet mot andre land i Europa og spesielt England. Det beste man kunne finne var Eric Broadlys Lola GT-prosjekt som var fremragende på det amerikanerne ikke var gode på: Vektreduksjon. Krefter hadde de selv peiling på.

I løpet av et drøyt år fra avslaget våren 1963 til mai 1964 hadde man bygd om Lolaen til den nye Ford GT, skaffet den kanskje beste racemanageren i verden, John Wyer, og to av de beste førerne: Phil Hill og Bruce McLaren til debuten på Nürburgring i mai 1964.

Trang fødsel

Prosjektet hadde sitt hovedkvarter i Slough rett vest for London. En 4,2-liters helaluminium Ford V8 var drivkilden i et chassis utviklet i England tilpasset det fremtidsrettede karosseriet som ble designet hjemme hos Ford i Detroit. Biltaket raget kun 40 tommer over bakken, derav betegnelsen GT40. De første 12 bilene som ble produsert i 1964 ble betraktet som prototyper for testing og utvikling.

Selv om Ford hadde satt enorme ressurser på utviklingsarbeidet, ble ikke resultatene som ventet på Le Mans. Ingen av bilene fullførte i 1964. Ferrari dominerte fortsatt stort gjennom hele 1964, og den eneste som kunne by dem reell motstand i sportsvognracing var Carroll Shelby med sin nyutviklede Shelby Cobra Daytona Coupé – med Ford-motor.

Shelby-teamet ble verdensmester i 1965, samtidig som Ferrari igjen vant Le Mans og Fords egne GT40-racere brøt løpet. Det var heller ikke spesielt flatterende for Ford-organisasjonen at et privatteam kunne slå gigantene. Det var bare å ta frem sjekkheftet nok en gang.

Etter 1965-sesongen fikk Carroll Shelby ansvar for Fords racingsatsing. Han fikk åpent sjekkhefte for å bringe den suksessen Ford var ute etter. Det ble bygget flere prototyper for testing og racing, både lukkede og noen åpne til de varmeste løpene.

I filmen «Ford v Ferrari» er nok denne engelske delen med Lola i Slough og at Carroll Shelby ikke kom ombord før 1965 vridd en smule for å tilpasses et amerikansk publikum og et mer actionvennlig manus hvor Shelby og føreren Ken Miles får langt større plass.

Suksessen

Først i 1966 betalte Fords ressursbruk seg. De feide inn til tredobbelt seier på Le Mans, og brøt dermed Ferraris seiersrekke på seks triumfer på rad. Ford skulle følge opp med seire der resten av 1960-tallet.

Ferrari forsøkte hardt på Le Mans med nye modeller som 330 P3 og P4 i årene 1966 og 1967, men uten å lykkes, og fra 1968 deltok de ikke lenger i fabrikkregi på toppnivå. Motstanden fra Ford hadde vist seg for sterk.

1965 står fortsatt igjen som det siste året Ferrari tok totalseier på Le Mans.

I 1970 kom heller ikke Ford tilbake, men det gjorde til gjengjeld Porsche med 917. Starten på et nytt kapittel i Le Mans-historien. Men da hadde GT40 for lengst skapt sin egen legendestatus som racerbilen som slo Ferrari.