0-100 på 3,9 sek!

Det brummer godt fra V6-eren på 2,9 liter. Godt, men ikke for godt. Ikke ubehøvlet høyt slik det kan gjøre hos enkelte av konkurrentene. Det drønner ikke i fjellene rundt Hemsedal når den blå Audien presses hardt, men fort nok går det likevel. Noe mer subtilt enn bare lyd og leven er på gang her.

På papiret stemmer det meste med Audi RS 5 Sportback. Fra 0 til 100 km/t skal gå unna på viltre 3,9 sekunder, mens en BMW M4 behøver ytterligere 0,2 sekunder. RS 5 yter 450 hestekrefter, som sendes til alle fire hjul via en sportsdifferensial, og 60 prosent av kreftene sendes til bakhjulene.

Det er litt kjølig i luften. Fjellluften, som byfolk liker å kalle den. Det er hverdag og tidlig nok til at de som har nattevakt rundt om i landet fremdeles er på jobb. Det er i alle fall påfallende få ute og lusker rundt riksvei 52 mellom Borlaug i Lærdal og Gol.

Totalt grep

Hjulene griper uten hyl. De bare griper og griper. Motoren hveser på lystig vis. Fornøyelig, men ikke for fornøyelig. Ikke irriterende på noen måte. Audi RS 5 handler om veigrep og fart, men ikke nødvendigvis om den samme moro som konkurrentene gir. Alfa Romeo Giulia Quadrifoglio har også en V6-er, men den er fra Ferrari. Og den låter mer emosjonelt. Hele bilen føles vill på en måte Audien ikke gjør. Det samme gjelder Mercedes-AMG C 63 S, som med sin dundrende V8-er nesten virker litt farlig på våt vei. 510 hestekrefter og 700 Nm, bakhjulstrekk og livlig styring gjør det til en opplevelse. Audi, på sin side, later til å ha prioritert litt annerledes med RS 5.

Triumf

Det er en ukomplisert bil du setter deg inn i. Ikke nødvendigvis fordi teknikken er simpel, for det er den ikke. Her er det elektroniske dempere, smarte differensialer og en rask åttetrinnsautomat, men det føles aldri livsfarlig å ratte rundt i en RS 5. Du må kjøre avsindig fort om du skal fremkalle over- eller understyring. Langt hurtigere enn det bilen egentlig ber deg om. Er drømmen å foreta en frekk sladd et sted der det absolutt ikke er lov, og kjapt nok komme deg unna med det, er ikke Audi RS 5 for deg.

Er drømmen derimot å ha en bil som ikke alltid føles hard, fokusert og tidvis slitsom, kan denne bilen absolutt ha noe for seg. Styringen, fra det unektelig lekre Audi RS-rattet, er ikke utpreget engasjerende når du begynner å dreie på det, men styringen får mer vekt og følelse når du litt senere befinner deg i svingen. Det vil likevel ikke være engasjerende nok for dem som har en BMW M2 eller M4, og helst skulle kjørt en Porsche 911 eller noe enda heftigere. Tilbake­meldingen gjennom rattet er en anelse for dempet når konkurrentene samtidig betraktes.

Bortsett fra at kjøreprogrammene betjenes via en klønete knapp, er det lite å mislike med RS 5s indre. Kvaliteten er på et nærmest uovertruffent nivå, og brukergrensesnittet er forøvrig utmerket. Umiddelbart etter å ha funnet deg til rette bak rattet, får du en genuin følelse av å befinne deg i en dyr bil. Det gjelder egentlig alle Audi A5-er, som RS 5 er basert på, men de små dryppene av RS litt hist og her, med logoer og detaljer unikt for den mest sportslige modellen, gjør det til et hyggelig møte.

Eldre

Det kan samtidig argumenteres med at RS 5 føles litt gammelmodig innvendig. Multimediaskjermen foran sjåføren står oppreist som en tilårskommen iPad av minste størrelse, og de dempede, horisontale dashbordlinjene bidrar for noten til følelsen av litt høy alder. Men det er samtidig noe uforkludret og elegant med de subtile linjene denne bilen har innvendig. De passer elegant med bilens bråkete ytre, der det visuelle stedvis er nærmest over­drevet. Hjulbuene er komisk brede, noe de har vært på RS-modeller siden den straks 20 år gamle originalen, RS 4 B5, dukket opp. At helt tydelige designelementer som hjulbuene kan spores tilbake til denne moderne klassikeren, er et sjarmerende trekk ved en ellers litt alvorlig bil. Det er et tilbake­holdent design på RS 5, tatt til et nivå hvor det er vanskelig å ikke legge merke til endringene fra en standardversjon av Audi A5. 

Det må samtidig legges til at den glitrende, ropende og søkende blå lakken avslører litt. For når så du sist en infernalsk blå Audi på gaten? En Audi som ikke var Delfingrå, Fjordgrå, Fjellgrå, Granittgrå eller Daytona-grå. Navarrablå heter testbilens farge, og den er vel verdt de 12.010 ekstra kronene. I kombinasjon med de sorte, blanklakkerte detaljene gjør den RS 5 til et beist, selv når den står stille. For sjelden har en Audi sett så tiltrekkende ut, ikke bare for entusiaster som gjenkjenner bilen før den har rundet svingen, men også mer intetanende forbipasserende. Audi RS 5 er en bil som får blikk – i alle fall med med denne konfigurasjonen.

Konklusjon

Med sitt forlokkende ytre, stramme og elegante indre og en motor som føles sterkere enn de 450 hestekreftene skulle antyde, er Audi RS 5 en vinner. Den er en vinner for dem som vil ha en milslukerne, kontinentkryssende rakett som kan brukes hele året.

Men for dem som leter etter et mer engasjerende alternativ til en BMW M4, C 63 eller Alfa Q, blir Audi RS 5 et knepp for tilbakeholden.