Av alle kriser denne tragiske coronas-pandemien likner på er det en som skiller seg ut: Terrorangrepet 9/11. I motsetning til en ‘normal’ økonomisk krise blir man denne gang, som den gang, redd for sin egen fysiske helse. For familie og venner.
Det gjorde fysisk vondt da jeg sto ved et meglerbord i Oslo og så fly nummer 2 styrte inn sitt Twin Tower, 11. september 2001. Følte med den amerikanske megleren som spontant sa på TV: I år tror jeg vi gir blaffen i Bahamas.
Selvfølgelig har jeg forståelse for at hyttefolket som sørger over at de ikke får dra på hytta. Jeg lider samme skjebne, skulle vært på fjellet mens jeg skriver disse linjer fra min solkrok hjemme. Men for å være helt ærlig: I år gir jeg blaffen i påskeferien, det som normalt er min favorittferie. Har liksom litt større ting å tenke på.
Etter hvert kom Bahamas-ferien på moten igjen som destinasjon for rike amerikanske finansfolk. Etter 9/11 tok det bare et par år før flytrafikken var normalisert. I senere år har luftfarten økt eksponensielt. En utvikling som truer vår klode. Både fordi turistene ødelegger idyllen i byer som Barcelona, Venezia osv, men selvfølgelig også fordi turisme er en av vår tids største bidragsytere til CO2-utslipp.
Før reiselivet kommer tilbake igjen for fullt bør vi kanskje utnytte denne krise til å bygge en ny og mer bærekraftig reiselivspolitikk. Nå har vi mulighet til å lage en turisme som krever mindre CO2-utslipp. Legge til rette for at flere nordmenn ferierer hjemme og hindre utenlandske cruiseturister som bruker lite penger i norske havner, å seile fra fjerne himmelstrøk til de norske fjorder.
Virkemidlene er opplagte. Fjerne Tax Free, beholde de lave momssatsene for reiselivet vårt. Ta økte bompenger på harryhandelen. Ha så høye avgifter for turistskip at kun de mest ivrige tar turen nordover. En bevisst fornorsking av våre feriebudsjetter burde være en naturlig del av ethvert politisk partis program. Men ingen har det.
Nordmenn brukte 130 mrd kroner i utlandet i fjor. Halveres dette beløp vil norsk økonomi få en tilvekst på 2 pst av BNP. Enda mer turistkroner er det å tjene hvis vi gjenreiser den norske hyttedrømmen, med større kapasitet til å ta imot syke i fjellheimen enn før.
Det er i det hele tatt noe veldig merkelig i at vi har stengt ned hyttene i fjellet. Det skal visstnok være mangel på leger og sykepleiere, men i ukas mediebilde står det bilder av glade og ivrige norske helsearbeidere som skal til Italia for å hjelpe til utfordringene der. De vil hjelpe til i italienske fjell, ikke de norske. Typiske norsks velgjerninger.
For fremtiden får vi ved de store ski-steder ha plassert ut respiratorer i feltsykehus før påskeutfarten tar til. En kan spørre seg om nordmenn i det hele tatt burde få lov til å reise til de deler av verden som antas å ha mye korona.
Bør en pensjonist i Oslo få reise til et Sverige som har frislipp for viruset for å kjøpe sprit og snus, med den fare at han tar med seg coonaviruset hjem til vennegjengen sin, med mange dødsfall som resultat?
Noen utfordringer vil det bli: Stakkars våre nye landsmenn fra Asia og Afrika. Skal vi nekte dem utreise til sine familier i hjemlandet, hvis coronaviruset her flyter fritt?
Hvis vi er ærlig med oss selv, trenger også mange nordmenn og stortingsrepresentanter å reise ut fra sitt sosialdemokratiske paradis for å realisere seg selv og sine ambisjoner. Et eksistensielt behov. Sånn har nordmenn alltid vært. Mye mer reiseglade enn for eksempel finner er.
Vi må, bare må, komme oss vekk.
Nordmenn gjør mye godt rundt omkring i verden, spesielt i Afrika. Men det spørs om ikke vi trenger denne ventilen i vår hverdag, det å reise ut for hjelpe, vel så mye som Afrika trenger oss på besøk. Pengene kan vi jo sende fra ut elektronisk. Men det blir liksom ikke det samme som å være der.
Om den amerikanske drøm er Bahamas, er det mange nordmenn som har prøvd å lære om verden ved utallige slumbesøk verden rundt. Et rituale som bør forandres i korona-virusets epoke. En epoke hvor vi også bør gjøre hva vi kan for å redusere våre CO2 utslipp.
