Torsdag kunne vi lese overskrifter om at USAs økonomi er i fritt fall, at verdens største økonomi har krympet med over tretti prosent og at verden aldri har sett større kvartalsvis tilbakegang i økonomien. Det samme «dystre» bildet viste tall fra Europa. Eurosonen hadde en nedgang i BNP på 12,1 prosent i årets andre kvartal, sterkt trukket ned av land som Spania (fall på 18,5 prosent), Frankrike (13,5 prosent) og Italia (12,4 prosent). Man skulle tro slike tall fikk aksjemarkedet til å stupe, likevel er børsene nå tilnærmet tilbake på samme nivåer som før makrotallene ble sluppet, og bare noen prosenter unna all-time-high. Hvordan kan det ha seg?
Svaret er at aksjemarkedet har reagert på disse nyhetene for lenge siden.
Da koronapandemien brøt ut falt de verdensledende indeksene med over tretti prosent på kun tre uker. På daværende tidspunkt ante man ikke de potensielle konsekvensene av viruset, om det kunne stoppes og om hvordan økonomien ville bli preget. Trettifem prosent rabatt i aksjeprisene representerte altså datidens fremtidsbilde. Når vi nå leser makrotallene for andre kvartal får vi på mange måter fasiten på denne frykten. Dette er ikke ny informasjon, og spist er spist. Siden den gang har børsene hentet seg betraktelig tilbake. I dag står hovedindeksen i USA kun fire prosent fra rekorden. Årsaken til dette er at fremtidsbildet har endret seg betraktelig siden april.
Ja, vi opplever tendensene til en ny smittebølge i Europa og de amerikanske sørstatene. Vi opplever demonstrasjoner mot myndighetene. Men samtidig vet vi at mange land opplevde stor suksess med å stenge ned aktivitet for en periode. Alle land er langt mer forberedte og har mye mer kunnskap om hvordan Covid-19 skal håndteres.
Myndighetene har demonstrert stor villighet til å bistå med pengepolitisk stimulans. Det kommer mange positive signaler om en potensiell vaksine. Befolkningen er ikke lenger like redde og reaktive på negative nyheter. Fremtidsbildet er endret, og det er det som reflekteres i markedet, ikke bakspeilet, det er irrelevant.
Kvartalsrapporter og BNP-tall er på ingen måte alltid irrelevante. Ofte er de en god temperatur på utviklingen i et selskap, og en fin indikator på hvordan ting vil bli fremover. Årets andre kvartal representerer imidlertid en unntakstilstand, en situasjon som ikke vil vedvare. Aksjekursene representerer nåverdien av all fremtidig kontantstrøm, ett kvartal har lite å si i så henseende, dersom selskaper ikke går konkurs selvfølgelig.
En ting investorer derimot skal ta inn over seg er hvordan koronapandemien kan føre til en vedvarende endring i økonomien. Selv om viruset en gang forsvinner og verden går tilbake til «normaltilstand» kan befolkningens brukermønster ha endret seg mye. I år har hele Norge vært på Norgesferie for eksempel. Verker vi etter å komme tilbake til strandstol og pina colada i Spania, eller har situasjonen gitt oss mer lyst til å fortsette å feriere i eget land? Hvilken betydning har dette for reiselivsnæringen over tid? Hva med konferanser og møteaktivitet? Har videokonferanser åpnet øynene våre for en potensiell stor besparelse i reisekostnader? Hva med handlevaner? Er vi blitt flinkere til å handle ting på nett og mer opptatt av å lage mat hjemme? Disse utviklingene vil ha mye å si for aksjemarkedet og påvirke ulike selskaper både på godt å vondt. Det er spesielt teknologiselskapene som tjener på denne utviklingen, noe som har resultert i at NASDAQ nådde all-time-high allerede i begynnelsen av juni.
Konsekvensen av pengepolitisk stimuli som helikopterpenger, obligasjonskjøp og krisepakker kan også få varig effekt for økonomien. Hva skjer når inflasjonen inntreffer og gjeldsbelastningen i samfunnet er for stor til at man kan heve renten. Hva gjør man når neste krise inntreffer og man allerede har en rente på null? Dette er spørsmål markedet heldigvis ser ut til å ta inn over seg, noe som blant annet har resultert i massiv oppgang i gullprisen de siste månedene.
Ved inngangen til er majoriteten av traderne på CMC-Markets posisjonert for videre oppgang i gull og nedgang i SP500.
