Myndigheter i flere land har innført tiltak som vi ikke har sett maken til i den moderne tid. Det er ingen tvil om at restriksjonene for å bekjempe coronaviruset har, og vil få, betydelige økonomiske konsekvenser for de fleste selskaper, gjennom økende forsinkelser, kansellerte leveranser og redusert produksjon.
Dette åpner for mange juridiske spørsmål som krever rask avklaring. Det er viktig at alle selskaper gjør seg kjent med innholdet i avtalene de har inngått for å kunne kartlegge sine rettigheter og forpliktelser.
Hovedprinsippet i avtaleretten er at avtaler skal holdes. Dersom partene ikke kan oppfylle sine avtaleforpliktelser, slår erstatningsansvar i form av for eksempel avtalefestede dagbøter og andre sanksjoner inn. Jussen anerkjenner at det kan inntre hendelser som er utenfor partenes kontroll i tiden mellom avtaleinngåelsen og oppfyllelse av avtalen.
Det finnes ikke en enhetlig force majeure-definisjon, men den omfatter typisk hendelser som krig, opprør, blokader, streik, flom, vulkanutbrudd o.l.
Mange avtaler inneholder derfor en force majeure-klausul, som omfatter hendelser som hindrer oppfyllelsen av en avtaleforpliktelse. Den er tenkt å sikre at avtalepartene ikke trenger å oppfylle en urimelig tyngende avtale når det har oppstått en ekstraordinær, ukontrollerbar og upåregnelig begivenhet.
Det finnes ikke en enhetlig force majeure-definisjon, men den omfatter typisk hendelser som krig, opprør, blokader, streik, flom, vulkanutbrudd o.l. Pandemi er mer sjelden listet som en force majeure-begivenhet. Kan Covid-19 pandemien derfor frigjøre en avtalepart fra å utføre sine avtaleforpliktelser?
Det må gjøres en konkret helhetsvurdering i den enkelte sak, hvor det blant annet er avgjørende hvordan force majeure-hendelser er beskrevet i avtalen, for å definere en hendelse som force majeure. Selv om pandemi sjelden nevnes som en slik hendelse, inneholder de fleste avtaler en generell klausul som omfatter alle begivenheter partene ikke råder over. Det kan tenkes at en verdensomfattende pandemi kunne kvalifisere som en force majeure-hendelse ved tolkningen av en slik altomfattende klausul om den innfrir de objektive vilkårene (ekstraordinær, ukontrollerbar og upåregnelig).
I noen land (USA, Storbritannia, Hong Kong, bl.a.) kan en force majeure-klausul generelt bare anvendes om den eksplisitt er en del av avtalen
Hva er rettsvirkningene av en force majeure-klausul? Den gir ofte partene anledning til fristforlengelse eller heving av avtalen om hendelsen har vart i lengre tid (3 til 6 måneder) og varsel om force majeure er sendt avtaleparten. Kinesiske selskaper har allerede sendt ut mange tusen slike varsler til avtaleparter for å beskytte seg mot erstatningsansvar.
Hvilket lands lov som kommer til anvendelse er viktig. I noen land (USA, Storbritannia, Hong Kong, bl.a.) kan en force majeure-klausul generelt bare anvendes om den eksplisitt er en del av avtalen. I de fleste europeiske land derimot, inkludert Norge, gjelder en mykere regel, der Covid-19-viruset vil frita fra avtalerettslige forpliktelser om det faktisk har forhindret eller påvirket utførelsen av avtaleforpliktelser, også der det ikke fremkommer direkte i avtalen at epidemi og/eller pandemi er en force majeure-hendelse.
Ønsker en oppdragsgiver selv å avlyse et arrangement for å sikre videre drift, hindre smitte og ivareta publikum eller ansatte, vil det nok ikke kvalifisere som force majeure. Det er et absolutt vilkår at myndigheter har innført nasjonale og lokale begrensninger som nedstengning av flyplasser og havner, påbudte karantener og isolasjon.
For nye avtaler, hvor pandemien er et kjent faktum, er det lite sannsynlig at force majeure kan påberopes, da viruset var kjent ved avtaleinngåelse og denne hendelsen ikke lenger er upåregnelig. Erfaringen med Covid-19 viser også hvor viktig det er å sikre seg mot uforutsigbare hendelser som pandemier også i fremtidige avtaler, gjennom veloverveide og klare klausuler som reduserer eller begrenser risikoen for avtalepartene.
Kristoffer Svendsen
Førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger og Høyskolen Kristiania
Lana Bubalo
Førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger