Coronakrisen påfører norsk økonomi store kostnader, som rammer enkeltindivider og deler av norsk næringsliv veldig hardt. Det er dypt urettferdig, og jeg har siden starten av krisen argumentert sterkt for at disse kostnadene må tas av fellesskapet – det er rettferdig og avgjørende for at vi skal stå godt rustet til å møte de utfordringene det norske samfunnet står overfor etter krisen. Dersom staten noen gang skal gå med underskudd, er det nå.
Spørsmålet er hvordan disse kostnadene skal finansieres. Er det fra Oljefondet eller er det ved at vi i etterkant av krisen, når ting har stabilisert seg, styrker budsjettbalansen tilsvarende som den nå svekkes? Jeg mener det siste, og jeg har i så henseende argumentert for at dette kan gjøres gjennom en mindre økning i skattenivået.
Hegnar ser ut til å tro at jeg tenker at dette skal skje nå. Langt ifra, her er jeg helt enig med Hegnar. Det er utrolig viktig å sikre norsk næringsliv i disse krisetider, vi må ta vare på alle våre levedyktige bedrifter. Men jeg mener oppriktig at vi kan vurdere en skattefinansiering av kostnadene på sikt. Og den norske skattemodellen er i utgangspunktet progressiv, så jeg synes ikke det er spesielt oppsiktsvekkende om en slik skatteøkning hadde et progressivt element.
Dersom Hegnar heller vil ta pengene fra Oljefondet, er det noe som selvsagt kan diskuteres. Det er grunnleggende sett et fordelingsspørsmål. Skal krisekostnadene dekkes av dagens generasjon eller fremtidige generasjoner? Her tar jeg gjerne en lengre debatt. Den endelige finansieringen av disse tiltakene har vi imidlertid god tid til å finne en løsning på gjennom demokratiske prosesser som sikrer oss gode løsninger. Det viktigste for meg nå er at vi enes om at fellesskapet finansierer de økonomiske tapene som vi påfører enkeltindivider og bedrifter med myndighetenes tiltak. Det er rettferdig, effektivt og avgjørende for å bevare tilliten i det norske samfunnet.
Bertil Tungodden
Professor ved Norges Handelshøyskole (NHH)
