I Europa om 30 år kan vi se for oss følgende: Alle EUs 300 millioner kjøretøy går på elektrisitet. De fleste er rene elbiler, resten har brenselceller og hydrogen på tanken, typisk for tyngre kjøretøy som kjører langt.
50 millioner boliger fyres med elektriske varmepumper, hydrogenkjeler og mikro-kraftvarmeverk med hydrogen som brensel. Og industrien har langt på vei byttet ut fossile innsatsmaterialer med fornybare.
Grovt sett er store deler av EUs olje-, gass- og kullforbruk byttet ut med fornybar elektrisitet. Hydrogen er nøkkelen til det grønne skiftet innen transport, varme og industri, hvor direkte bruk av elektrisitet er umulig eller for dyrt. Uten bruk av hydrogen i stor skala, er det vanskelig å se en vei til nullutslipp.
Hydrogen brukes av industrien i dag, tilsvarende cirka 350 TWh. Med sterk vekst i bruken knyttet til det grønne skiftet, har hydrogenmarkedet vokst nesten syv ganger dagens til 2.300 TWh i 2050.
Hydrogen kan produseres ved ulike metoder og innsatsfaktorer. EUs eksperter mener det er særlig to som er aktuelle nå. Den ene er elektrolyse, spalting av vann basert på fornybar elektrisitet, og den andre er tradisjonell produksjon – basert på naturgass, kombinert med fangst og lagring av CO2. I 2050 ser vi mellom 150 og 750 GW elektrolysekapasitet i drift, avhengig av hvilken produksjonsform som blir den dominerende. Til sammenligning er dagens elektrolysekapasitet langt under 1 GW, altså omtrent ikke til å regne med, og vi ser dermed et nytt marked vokse frem.
Veksten i el-etterspørselen dekkes i stor grad av fornybar vind og solenergi
Ettersom olje, kull og gass er byttet ut med el og hydrogen, og ettersom en andel av hydrogenet krever elektrisitet, har el-etterspørselen i EU vokst voldsomt, fra 2.700 TWh i dag til mellom 4.500 og 8.000 TWh i 2050.
Veksten i el-etterspørselen dekkes i stor grad av fornybar vind og solenergi, og dagens fossilbaserte el-produksjon er også byttet ut med fornybar. Med enorme vindressurser til havs, og raskt fallende kostnader, spiller havvind en betydelig rolle. Med en grov antagelse om 30 prosents andel, er kapasiteten til havs mellom 240 GW og 500 GW, tilsvarende mellom 24.000 og 50.000 installerte store vindturbiner. Til sammenligning er EUs eksisterende kapasitet 25 GW og rundt 5.500 turbiner, og Equinors Doggerbank havvindprosjekt er 3,6 GW.
Vi tar utgangspunkt i det mest ambisiøse scenariet, fordi det er det eneste som gir løsningen på målet om netto nullutslipp
De store tallene beskrevet over er en grov skisse av potensialet som følger av EUs ambisjoner for en karbonnøytral økonomi i 2050, beskrevet i EUs «Green Deal» og «Hydrogen Roadmap Europe». Og vi tar utgangspunkt i det mest ambisiøse scenariet, fordi det er det eneste som gir løsningen på målet om netto nullutslipp.
Annen infrastruktur og nye markeder som følger med har vi ikke konkretisert her. Men det er også snakk om store tall. Brenselceller og batterier i mange millioner enheter, omfattende nettverk av ladestasjoner, transport, lagring og distribusjon av hydrogen og elektrisitet, digitalisering, service og bygningsrenovasjon. Listen er lang dersom hele det grønne skiftet skal beskrives.
Potensialet for investeringer er i trillioner euro i nye produkter og verdikjeder. Med Covid19-pandemien øker sannsynligheten for lavere fart i omstillingen, særlig i det korte bildet, med forsinkede politiske prosesser og lavere privat og offentlig investeringskapasitet. I et lengre perspektiv er det sannsynligvis motsatt, med enda sterkere fokus på investeringer i det grønne skiftet, både fra myndigheter og privat kapital. Teknologiutviklingen fortsetter, og kostnadene faller videre. De politiske driverne er intakte, og behovet for mange nye bærekraftige arbeidsplasser blir enda viktigere.
Hans Gunnar Nåvik
Senioranalytiker i Arctic Securities
