Bør konkurransen eller konkurrenter beskyttes?

Regjeringen legger i løpet av våren frem en ny stortingsmelding om dagligvaremarkedet. Formålet med meldingen er å vurdere tiltak som kan bidra til mer konkurranse og økt forbrukervelferd. Vil regjeringen foreslå tiltak som bidrar til en bedre konkurransesituasjon, eller ender man i realiteten først og fremst opp med forslag som beskytter konkurrentene mot hverandre?

Det er naturlig å stille spørsmål ved dette i forlengelsen av at enkeltaktører i dagligvarebransjen (med høy utestemme) har bidratt til å marginalisere debatten om behovet for økt konkurranse til en diskusjon om utvalgte enkelttemaer. Spesielt har forbud mot prisdiskriminering og eksklusivitetsavtaler knyttet til ledige butikkarealer gjentatte ganger vært gjenstand for store avisoverskrifter og sterke påstander. 

Iman Winkelman. Foto: Virke

Sakene er selvsagt viktige hver for seg, men representerer i sum bare fragmenter av den helhetlige tilnærmingen som bør legges til grunn når man vurderer hvilke reguleringer og eventuelle dereguleringer som bør finne sted for å oppnå en tverrpolitisk ambisjon om lavere priser, større utvalg og bedre tilgjengelighet i et av våre viktigste forbrukermarkeder.

Vi er også bekymret for at den høylytte diskusjonen om disse temaene medfører at regjeringen forfølger premisset om at det er nødvendig å regulere de eksisterende dagligvareaktørene hardere for å oppnå målet om økt konkurranse. Dette kan fort bidra til at arbeidet med stortingsmeldingen ledes inn på et feilspor. Det er minst to årsaker til dette:

Matvarer, drikkevarer og typiske husholdningsvarer omsettes også gjennom kiosker og bensinstasjoner

• For det første vil et slikt premiss medføre risiko for reguleringsforslag som gjør at konkurrenter i større grad beskyttes mot hverandre, fremfor at det hegnes om den kompetitive prosess. Den frie konkurransen er eksempelvis ikke avhengig av at de ulike dagligvarekjedene tilbys like innkjøpspriser av sine leverandører – selv om eventuelle innskjerpelser i regelverket knyttet til prisdiskriminering selvsagt vil kunne være behagelig for å unngå at konkurrerende virksomhet (med sterkere forhandlingsmakt) gis bedre betingelser. At en virksomhet vinner markedsandeler på bekostning av en annen, eller at antallet aktører i markedet reduseres fra eksempelvis fire til to, trenger i seg selv heller ikke å medføre at konkurranseintensiteten i markedet går ned. Tidvis fremstilles dette annerledes i media.

Les også

Prisøkning på grunn av corona? En dårlig idé

Det spiller ingen rolle om man kaller prisøkningen et «gebyr», skriver Thomas Flo Haugaard og Elin Spjelkavik i Virke.

• Dernest: det er viktig at det ikke etterlates et inntrykk av at dagligvaremarkedet bare består og betjenes av de etablerte dagligvareaktørene. Matvarer, drikkevarer og typiske husholdningsvarer omsettes også gjennom kiosker og bensinstasjoner. Helt eller delvis overlappende vareutvalg gjør at servicehandelen dekker mange av de samme forbrukerbehovene som dagligvarebransjen, og i særdeleshet i distriktet der det samlede servicetilbudet er nokså begrenset mange steder.

Vi ber regjeringen sørge for at tiltakene som følger av stortingsmeldingen baserer seg på et tydelig premiss om at det er den frie konkurransen som skal beskyttes. Med dette som utgangspunkt har regjeringen mandat til å foreslå viktige endringer som legger til rette for konkurranse på like vilkår mellom alle aktører som opererer i det samlede dagligvaremarkedet.

Les også

Vi trenger ikke billigere brød, men bedre butikker

Kundenes største problem er ikke prisnivået. Det veldig mange ønsker seg er mer innovasjon og større forskjeller mellom butikkonseptene, skriver Tor W. Andreassen, Seidali Kurtmollaiev og Line Lervik-Olsen.

Blant tiltakene som fortjener oppmerksomhet i forlengelsen av dette, er behovet for å gjøre noe med den stilltiende milliardurettferdighet som er knyttet til servicehandelens manglende mulighet for å søke om salgsbevilling for svake alkoholholdige drikkevarer på lik linje med dagligvarebransjen. Dagens regulering innebærer at de som er de nærmeste, og sannsynligvis eneste, som kan utfordre de etablerte dagligvareaktørene har en årlig konkurranseulempe i størrelsesorden 13 milliarder kroner.

Skal regjeringen forfølge sin ambisjon om økt konkurranse i dagligvaremarkedet, må den kommende stortingsmeldingen også beskrive løsninger på slike utfordringer, og ikke bare presentere forslag som bygger på premissene til høyrøstede enkeltaktører i dagligvarebransjen.

Iman Winkelman

Leder i Virke Servicehandel