Vi trenger fortsatt ku

Oljeskatteforliket viser at hensynet til leverandørindustrien fortsatt veier tungt. Før coronakrisen økte kravet om å bygge ned hele petroleumssektoren, uten vurdering av konsekvensene.

DESIDERT MEST LØNNSOMME NÆRING: Her Heidrun-feltet i Nordsjøen. Foto: Øyvind Hagen, Equinor
Debattinnlegg

MDG har programfestet en nedbygging i løpet av 15 år. Rødt vil kvitte seg med sektoren innen 2030. De øvrige partiene har ikke slike forslag liggende i sine programmer, men de fleste ungdomspartiene ønsker en snarlig slutt på olje- og gassproduksjonen. Og det dukket opp stemmer både i Arbeiderpartiet og Høyre som tok til orde for å sette en sluttdato for produksjonen. Få har tatt til orde for en skikkelig utredning av fordeler og ulemper.

ARTIKKELFORFATTEREN: Kyrre Aamdal, seniorøkonom i DNB Markets. Foto: Iván Kverme

Ifølge Oljedirektoratet har vi så langt hentet ut 48 prosent av den antatte petroleumsforekomsten. Med dagens planer vil produksjonen være halvert i 2050 og anslagsvis 84 prosent av ressursene være utvunnet, men produksjonen kan fortsette etter det. Dersom produksjonen reduseres lineært til null i årene 2025 – 2035, vil om lag en tredjedel av den antatte petroleumsforekomsten ligge igjen. Verdien av det vi gir avkall på vil avhenge av sammensetning (olje/gass), priser og utvinningskostnader. Denne verdien er det de fremtidige generasjonene som mister.

Kjøpte for 263 milliarder

Antallet sysselsatte i olje- og gasselskapene var i fjor 24.000. Tas boreselskapene med, stiger antallet til 55.300. Men olje- og gassproduksjonen bidrar til sysselsetting i leverandørindustrien og også til sysselsetting i annen næringsvirksomhet. Statistisk sentralbyrå anslo i fjor høst at antall direkte og indirekte sysselsatte knyttet til petroleumsnæringen var 139.500 personer i 2017. Andre anslag har ligget høyere.

En vesentlig svakere krone med tilhørende lavere import og levestandard er trolig utfallet.

Sysselsettingen er en del av de ressursene som olje- og gasselskapene etterspør. I fjor kjøpte olje- og gasselskapene varer og tjenester (inkl. arbeidskraft) for 263 milliarder kroner, tilsvarende 8,7 prosent av fastlands-BNP. Siden 1990 har andelen i gjennomsnitt vært 9,6 prosent. Det meste av dette har blitt levert fra norske fastlandsnæringer, men noe var import. Hvis vi justerer fjorårstallet for oljesektorens høye importandel, kan etterspørselen rettet mot fastlandsøkonomien anslås til 213 milliarder kroner – 7 prosent av fastlands-BNP. Denne ressursbruken er finansiert ved valutainntekter fra olje- og gasseksporten. Frigjort arbeidskraft og kapital må derfor finne anvendelser som gir tilsvarende netto valutainntekter for å opprettholde balansen i utenriksøkonomien. Det innebærer at fastlandseksporten må øke med omtrent 25 prosent. Det er en endring som kan bli svært vanskelig å få til over en tiårsperiode. En vesentlig svakere krone med tilhørende lavere import og levestandard er trolig utfallet.

Olje- og gassinntektene kamuflerer vår avhengighet av sektoren. Utenom olje og gass hadde Norge i fjor et handelsunderskudd tilsvarende 13,6 prosent av fastlands-BNP. Andelen har hatt en klar fallende trend som i store trekk har blitt oppveid av statens økende bruk av oljepenger finansiert ved avkastningen av pensjonsfondet. Avkastningen av pensjonsfondet har gjort det mulig å vri bruken av ressurser mot innenlandske formål og vekk fra eksport. Men selv om vi legger til oljepengebruken har underskuddet sving rundt 5 prosent og var 5,9 prosent i fjor, se figuren. Tar vi utgangspunkt i hele driftsbalansen, som også fanger opp renter og stønader, har underskuddet (utenom olje og gass) sving rundt 10 prosent. Disse underskuddene dekkes langt på vei av oljeselskapenes kjøp av varer og tjenester, og må erstattes av annen valutainntekt om olje- og gassproduksjonen trappes ned. De siste fire årene har vi dessuten hatt et underliggende underskudd i utenriksøkonomien med et gjennomsnittlig underskudd i grunnbalansen på 105 milliarder.

Desidert mest lønnsom

Petroleumsnæringen er vår desidert mest lønnsomme næring. I NOU-en om grunnrenteskatt på havbruk ble grunnrenten i petroleumsnæringen i 2018 anslått til 357 milliarder kroner, nesten 10 ganger mer enn i kraftproduksjonen. Grunnrenten er den avkastningen som oppnås utover normal avlønning til arbeidsinnsats og kapitalbruk. Hva grunnrenten vil være fremover er usikkert, men så langt har en stor del tilfalt staten som igjen har spart i pensjonsfondet. Nettopp sparingen i pensjonsfondet og handlingsregelen gjør at den offentlige pengebruken ikke vil bli så mye endret de nærmeste årene selv om olje- og gassinntektene blir borte. 

Over tid vil offentlige konsummuligheter avta, men ikke dramatisk. En svekkelse av kronen vil dessuten kunne øke kroneverdien av pensjonsfondet og dermed oljepengebruken. Motstykket er at privat sektor må bære landets svekkede kjøpekraft.

Utvikling av kunnskap

Utviklingen av den norske petroleumssektoren har trolig hatt store positive virkninger for utvikling av kunnskap, teknologi og produktivitet. Det har vært, og vil bli, behov for å løse store utfordringer. Slik er det også i andre sektorer, men i oljesektoren er det også høy betalingsvilje og -evne for å få løftet kunnskap og gjennomført prosjektene. En fastsatt sluttdato i nær fremtid vil kunne gi en kraftig brems til slike positive impulser.

Veien fra produksjonsstans til målet om lavere global oppvarming er lang, komplisert og svært usikker. Kostnadene kan bli store. Et stort pensjonsfond og høy offentlig pengebruk skjuler vår avhengighet av oljesektoren. Aslak Sira Myhres formulering «Vi har fortsatt så mye melk at vi ikke tror vi trenger ku» er treffende. Vi trenger fortsatt ku.

Kyrre Aamdal

Seniorøkonom DNB Markets

kyrre aamdal
dnb markets
aslak sira myhre
mdg
rødt
høyre
Arbeiderpartiet
oljenæringen
handelsbalanse
ssb
Nyheter
Debattinnlegg