<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-W3GDQPF" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Publisert 20. aug. 2020
Lesetid: 2 minutter
Artikkellengde er 2 ord
STARTHJELP: Mange i næringslivet gjør en stor innsats. De ansetter innbyggere som ikke har språket helt på plass og kanskje ikke helt har knekket koden for arbeidslivets regler, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Iván Kverme

Arbeid og inntekt er nøkkelen

Arbeidsledighet som følge av pandemien kan ramme innvandrere hardt, skriver Ingunn-Sofie Aursnes i Utlendingsnemnda (UNE).

Både eiere, ledere og medarbeidere i næringslivet har båret store belastninger på grunn av pandemien. Arbeidsledighet rammer mange, og innvandrere, som generelt kan ha de største utfordringene med å finne arbeid, kan rammes særlig hardt.

Ingunn Sofie Aursnes. Foto: UNE

Norge har store integreringsoppgaver, og vi har alle muligheter for å lykkes. Det å ha arbeid og inntekt er en avgjørende nøkkel for å finne sin plass i et nytt land. Barnefattigdom er ikke noe som vokser opp av bakken, barnefattigdom er ikke noe som kommer ingensteds fra. Barnefattigdom oppstår når foreldre ikke har penger, når foreldre ikke har inntekt.

Landets bedriftseiere og bedriftsledere har en naturlig oppgave i å ansette kompetente personer som har fått opphold i landet. Behov og virkemidler må balanseres dersom vi skal lykkes med å sikre velferdssamfunnet. Den enkelte innbyggeren har behov for arbeid, samfunnet har behov for at alle deltar og bedriftseiere og bedriftsledere har behov for arbeidskraft.

For hvor skal koden knekkes, om ikke nettopp i arbeidslivet?

Mange i næringslivet gjør en stor innsats. De ansetter innbyggere som ikke har språket helt på plass og kanskje ikke helt har knekket koden for arbeidslivets regler. For hvor skal koden knekkes, om ikke nettopp i arbeidslivet? Ryddige arbeidsforhold i offentlig eller privat sektor begrenser det markedet som utnytter det at noen står utenfor. Svart arbeid og ren utnyttelse ser vi opprørende eksempler på. Disse uakseptable forholdene kan motvirkes ved reelle arbeidskontrakter, og gevinsten vil være stor for samfunnet som helhet.

Mange gjør mye, og trangen til å hjelpe er heldigvis stor i det private næringsliv. Men vi ser også at arbeidsgivere sysselsetter personer som ikke har lovlig opphold i landet. Jeg kan ha sympati for behovet for å hjelpe, men det er ulovlig.

Det må også by på moralske utfordringer. For hver person uten oppholdstillatelse som gis arbeid i en norsk bedrift, er det én person med oppholdstillatelse som ikke får den jobben, som kunne tatt den og tatt et stort og viktig skritt inn i fellesskapet med oss som har hatt en enklere vei inn i arbeidslivet. Den personen vil få tilfredsheten av å være aktiv bidragsyter i samfunnet, i det samfunnet som har gitt opphold og mulighet for arbeid. I det gode samfunn er omtanke for innbyggere uten arbeid viktig. Ikke alle kan tilby arbeid. Eiere og ledere som disponerer produksjonsmidler, de kan.

Ingunn-Sofie Aursnes

Direktør i Utlendingsnemnda (UNE)