Politikeren Giske slipper billig

Trond Giske (Ap) fikk vedtatt byggingen av det nye Nasjonalmuseet til over 6 milliarder kroner gjennom en omfattende regissert bløff, skriver professor emeritus Erling S. Skaug.

FRA NASJONALGALLERI TIL NASJONALMUSEUM: Stortinget ble tatt på sengen med en desinformasjonskampanje fra Trond Giske og hans støttespillere. Argumentasjonen var et sammenhengende bedrageri, hevder artikkelforfatteren. Foto: Iván Kverme
Debattinnlegg

Erling S. Skaug. Foto: Privat

«Giske-saken» er ikke én, men to saker – en menneskelig og en politisk. Den menneskelige, som felte ham, har fullstendig overskygget den andre og konstitusjonelt sett langt alvorligere: Desinformasjon av Stortinget, åpenbart i strid med Grunnlovens § 82. Arbeiderpartiet og stortingsgruppen har lenge vært orientert om dette. Partiet har hatt god tid til å rydde opp og lufte ut, istedenfor å feie saken under teppet. For den informerte offentlighet ligger den som en verkebyll og svekker både partiets omdømme og Norge som tillitssamfunn.

Trond Giskes offisielle ry som fremragende politiker hviler på ideen om et skille mellom person og profesjon, at vanntette skott i karakteren avgjøres av hvilken hatt man har på hodet. Private utskeielser er tilgivelig hvis politisk dyktighet overbeviser. «Han som har klådd på damene kan [nettopp] være den politikeren vi trenger» skrev Dagsavisen 18. desember 2019.

Gevinsten ved alt dette er mildt sagt uklar

Giskes viktigste innsats som rikspolitiker besto i å nedlegge Nasjonalgalleriet med en omfattende regissert bløff, og å reise et gigantbygg ved Vestbanen som ingen hadde bedt om. Byggeprisen på 6,15 milliarder er bare begynnelsen på et regnestykke med store flytteutgifter og tapte egeninntekter, millionunderskudd fra skiftende ledelser (unndratt offentlighet), på toppen av hva departementets embetsverk sto bak – en sammenslåing med tredoble lønnsutgifter. Dertil en årelang lukking av våre eldste kulturbygg, der Kunstindustrimuseet gikk med i dragsuget. Gevinsten ved alt dette er mildt sagt uklar.

KOSTER 6,15 MILLIARDER Å BYGGE: Det nye nasjonalmuseet ved Vestbanen skal åpne våren 2021. Illustrasjon: MIR

Etter 100 år, uten skade på hverken bygningen eller kunsten, erklærte Giske i 2009 galleriet som ubrukelig. Stortinget, som aldri fikk saken til behandling, ble tatt på sengen med en desinformasjonskampanje som trakk inn Statsbygg og Nasjonalmuseets ledelse og styre, samt Riksrevisjonen. Argumentasjonen var et sammenhengende bedrageri:

  • Bygningen tåler ikke en relativ luftfuktighet (RF) på opptil 65 prosent, som er nødvendig for kunstens bevaring. Absurd. Nivået strider mot faglige krav, med risiko både for bygningen og kunsten. Selv museets konserveringsleder uttalte i NRK at tallet var «en trykkfeil», og at normen er 45 prosent RF.
  • Bygningen var allerede skadet av det eksisterende inneklima. Skadene kunne ikke påvises. Statsbygg med konsulenter hadde ikke undersøkt bygget, som påstått, og deres målinger var mangelfulle og misvisende.
  • Selv med en ulønnsom, full rehabilitering kunne malerier bare vises i den innerste tredjedelen av huset. Påstanden var udokumentert og uten troverdighet.
  • Sammenligning med rehabiliterte eldre museumsbygg i andre land var irrelevant, fordi norsk klima var spesielt. Tøys. Det velfungerende Historisk Museum på den andre siden av Tullinløkka, av tilsvarende alder, bygningstype og krav til inneklima, ble konsekvent fortiet.
  • Store deler av galleriets kunst skulle vært overført til det planlagte tilbygg mellom Historisk Museum og Nasjonalgalleriet (1996) på grunn av de uholdbare forholdene. Feil. Tilbygget skulle ikke utstille kunst, men avlaste de to museene ved å overta publikumsfunksjoner. Et freidig forsøk på å tilbakedatere galleriets «klimaproblem» til før Giske.
  • Riksrevisjonen omtalte Nasjonalgalleriets forhold «i dystre ordelag». Tvert om, det ble rangert blant de to beste i revisjonens undersøkelse av oppbevaringsforholdene i fem statlige museer. Selv det dårligste ble ikke ansett som ulønnsomt å oppgradere.

Giskes etterfølger Anniken Huitfeldt holdt Stortinget desinformert frem til byggestarten. I interpellasjonsdebatten 2. desember 2010 røpet hun at taktikken i realiteten hadde vært å hindre en debatt i Stortinget. Giske bekreftet senere: «Om vi hadde sendt dette på utredning, hadde alt stoppet» (DN 24. desember 2012).

Da Stortingets flertall (unntatt Ap) til slutt skjønte at Nasjonalgalleriet likevel kunne beholdes, var det for sent
NASJONALGALLERIET: Etter 100 år, uten skade på hverken bygningen eller kunsten, erklærte Giske i 2009 galleriet som ubrukelig, skriver artikkelforfatteren. Foto: Dreamstime

Da Nasjonalmuseets ledelse og styre fratrådte på åremål i 2016, tilsto de at de ville ha beholdt Nasjonalgalleriet, men måtte være departementets talerør under debatten og gi nedleggelsen et «faglig» alibi. Statsbygg insisterte ikke lenger på byggets «ubrukelighet», og bekreftet indirekte et bestillingsverk. Riksrevisjonens taushet om misbruket av deres rapport er påfallende, og kan i tilbakeblikk se ut som instruks.

Da Stortingets flertall (unntatt Ap) til slutt skjønte at Nasjonalgalleriet likevel kunne beholdes, var det for sent. Vestbanebygget var i gang.

Affæren ligner forhold i land vi ikke sammenligner oss med. Stortingsrepresentant er landets høyeste tillitsverv. Når Giske forlater politikken neste år, vil kommersielle konsulentbyråer anse ham som en uforlignelig strateg. Men hvorfor har Arbeiderpartiet holdt seg med bedragere mot bedre vitende?

Erling S. Skaug

Dr.philos., prof.em. i konservering og kunstteknologi ved Universitetet i Oslo

Forfatter av «Spillet om Nasjonalgalleriet»

trond giske
erling s skaug
nasjonalgalleriet
nasjonalmuseet
statsbygg
Nyheter
Politikk
Kultur
Debattinnlegg