Langskip-prosjektet skal fange 400.000 tonn CO2 i året ved sementanlegget i Brevik og lagre gassen i sokkelen. Det er et av mange titalls karbonfangst- og lagringsprosjekter («CCS») globalt. Tanken er at flere skal fange CO2 og lagre hos oss.
Statens bidrag er cirka 15 milliarder kroner. Oslo Economics og Atkins kvalitetssikret, og skriver at prosjektet «kan være samfunnsøkonomisk lønnsomt, gitt en ambisiøs klimapolitikk som gir CO2-priser som er om lag ti ganger så høye som dagens kvotepriser».
Sementproduksjon omfattes av EUs kvotesystem. Markedsprisen for en kvote er 27 euro, mens utslipp uten kvote koster 100 euro i gebyr. Den lave markedsprisen skyldes at det er for mange kvoter i omløp. EU strammer gradvis inn, så prisen vil øke. Mangedobling er ikke urealistisk med EUs ambisjoner og et presidentskifte i USA.
Fremskrittspartiet er mot, mens opposisjonen også vil ha med Fortums søppelforbrenningsanlegg i Oslo i prosjektet. Jeg mener Langskip bør sees i et bredere perspektiv.
Reservene på norsk sokkel vil gi utslipp av 19.000 millioner tonn CO2
Norge og EU har avtalt at utslipp utenfor kvotepliktig sektor skal reduseres med 30 prosent fra 2005-nivå innen 2030. Økte CO2-priser og -avgifter må til for å finansiere de andre prosjektene som skal gjøre Langskip lønnsomt. Det vil ytterligere stimulere fornybare energibærere. I biler, båter og fly er CCS ikke mulig.
Covid-19 har gjort det tydeligere at den fossile gullalderen er over. I EU vil det grønne skiftet stå sentralt i neste fase, mye tyder på at USA vil få sin Green Deal. Vi bør få en norsk grønn plan som hensyntar vår eksport. Reservene på norsk sokkel vil gi utslipp av 19.000 millioner tonn CO2. Det er mer enn utslippene fra petroleumseksporten frem til nå, og 12 ganger våre nasjonale utslipp mellom 1990 og 2019.
Det er økonomisk risikosport å bygge ut flere felt, gitt dagens forventninger til fremtidens oljepris, før vi priser inn effekten av mangedoblet CO2-pris. Staten bærer 88 prosent av risikoen via skattesystemet, grunnrenten pløyes tilbake i industrien. Det anses nødvendig for å få satsing, private vil jo ikke lenger ta risikoen. Beløpene er enorme. Ledende bransjerøster antydet over 150 milliarder i året. Olje- og energidepartementet (OED) skal vurdere samfunnsmessig lønnsomhet før prosjektene godkjennes. Med dagens markedspriser er de ikke det, men norske selskaper er oljeoptimister med nedsiden tilnærmet statsgarantert. OED må etter vanlig forvaltningsrett basere seg på uavhengige tall og se på helheten.
Med mangedoblet CO2-pris trengs ikke statlig støtte til flytende vindmøller og elektrifisering av sokkelen, det er privatøkonomisk lønnsomt. Uansett bør vi ikke bryte prinsippet om at forurenserne må ta kostnaden med å redusere sine utslipp. Det samme bør gjelde tiltak for å forlenge levetiden for norsk gass. Industrien bør selv finansiere CCS-løsningene for å lage EU-grønn elektrisitet og blå hydrogen.
Gladmeldingen er at det er nok av grønne prosjekter for norsk teknologi og human- og realkapital. Vi kan bygge en global næring av vann-, vind- og solkraft og energiøkonomisering med investeringer som er lønnsomme med dagens markedspriser og grønne gullgruver lenge før kvoteprisen stiger så mye at Langskip blir et nullsumspill og hydrogen blir en viktig energibærer.
Knut Bergo
Advokat Dr. juris, Schjødt
