Grønt skifte: En ferd mot sorte hull?

Det grønne skiftet krever økt bruk av materialer som hverken er særlig grønne eller fornybare, skriver tidligere NHH-professor Rögnvaldur Hannesson.

AREALKREVENDE: For ett bilbatteri på 500 kilo, må det graves opp masse på mellom 100 og 700 tonn, hevder artikkelforfatteren. Her fra en kobber- og koboltgruve i Kongo. Foto: Bloomberg
Debattinnlegg

Det snakkes mye om det grønne skiftet, mest i positive vendinger. Men alt er ikke som det synes.

Rögnvaldur Hannesson. Foto: Torstein Stangenes

Ta et litiumbatteri for en elbil, for eksempel. Det veier om lag et halvt tonn. Det kan inneholde 11 kilo litium, 14 kilo kobolt, 27 kilo nikkel, 50 kilo grafitt, 40 kilo kobber, samt 180 kilo stål, aluminium og plast (tall her og ellers hentet fra Mines, Minerals and Green Energy: A Reality Check av Mark P. Mills, the Manhattan Institute). Fordi konsentrasjonen av disse mineralene er lav, kreves det en omfattende utgraving av råmalm, omlag 40 tonn for å produsere metallene i dette ene batteriet. Ikke nok med det, råmalmen er blandet med mye rusk, og telles det også med, må det graves opp en masse på 100 til 700 tonn, alt for ett eneste batteri på et halvt tonn.

Et vindkraftverk krever 16 ganger og et solkraftverk 30 ganger så mye materiale pr. megawatt som et gasskraftverk

En gassturbin på størrelse med en enebolig produserer 100 megawatt elektrisk kraft. Et vindkraftverk som produserer det samme krever 20 mastodontturbiner og et areal på 25 kvadratkilometer. Det forutsetter at vindkraftverket produserer strøm hele tiden, noe det ikke gjør. I alminnelighet er «fornybar» kraft langt mer materialintensiv enn fossil kraft. Et vindkraftverk krever 16 ganger og et solkraftverk 30 ganger så mye materiale pr. megawatt som et gasskraftverk. Da er ikke materialbruken for å produsere gassen inkludert, men det ser ut som til og med mastodontplattformene i Nordsjøen kan komme godt ut i den sammenligning.

Naturgass inneholder mye energi pr. volumenhet. Derfor er utvinning av gass meget lønnsom, selv når den krever kostbar utbygging i form av plattformer til havs og tilhørende rørledninger og annen infrastruktur. Noen synes det er en god idé å bruke en del av gassen til å fjerne kulldioksid, omforme gassen til hydrogen og pumpe kulldioksiden ned under havbunnen. Da vil en stor del av energien i gassen gå tapt og det meste av lønnsomheten spises opp av økte kostnader, kanskje endog det hele. Det kreves en viss styrke for å tro at det blir god butikk av dette. Ferden mot det sorte hull er kanskje en mer treffende karakteristikk enn det grønne skiftet.

Rögnvaldur Hannesson

Professor emeritus ved Norges Handelshøyskole (NHH)

nhh
Rögnvaldur Hannesson
elbiler
det grønne skiftet
fornybar energi
vindkraft
naturgass
co2
Nyheter
Miljø
Debattinnlegg