Reguleringen av boliglån har fått mye oppmerksomhet i forbindelse med Finanstilsynets forslag til skjerpet utlånsforskrift. Mindre kjent er det at tilsynet også har foreslått nye og inngripende regler for salgspantlån, som er lån til kjøp av kjøretøy, utstyr og maskiner. Kort sagt lån sikret med pant i annet enn fast eiendom.
Her rammes ikke bare forbrukerne, men også enkeltpersonforetak. Alt fra gårdsbruk til tannleger treffes.
Gjennomsnittlig avtalt løpetid på billån er i dag nær åtte år, men de aller fleste lån innfris etter om lag tre år, ved nytt bilkjøp
Noe av det mest uheldige med forslaget er at løpetiden på salgspantlån skal begrenses til fem år. Gjennomsnittlig avtalt løpetid på billån er i dag nær åtte år, men de aller fleste lån innfris etter om lag tre år, ved nytt bilkjøp. Den avtalte løpetiden speiler nok at dette gir en overkommelig månedlig utgift.
Men når ble dagens avtalte løpetid på slike lån et samfunnsproblem som påkrever inngripende forskriftsregulering? Når ble det en trussel mot den finansielle stabiliteten at barnefamilien avtaler å nedbetale sin nye, sikre bil over syv år i stedet for fem?
Et entydig datagrunnlag viser at finansforetakenes tap på billån er små. Dette kan heller ikke handle om forbrukervern sett opp mot bilens økonomiske levetid, for den strekker seg gjerne opp mot 18 år.
Og hvordan skal gårdbrukeren klare å nedbetale en kostbar skurtresker innen fem år? Men prinsipielt viktigere, hvorfor skal samfunnet tvinge ham til dette gjennom forskriftsregulering?
Finanstilsynet har i praksis ikke konsekvensutredet forslaget, og vår vurdering er at utredningsinstruksen ikke er blitt fulgt her.
Her kan det vanskelig vises til forbrukerhensyn, da forslaget er svært lite forbrukervennlig
Om løpetidsbegrensningen viser tilsynet kun til panteloven, som innebærer et formelt bortfall av salgspant senest fem år etter at gjenstanden ble overgitt kjøperen, og hvor det gjenværende lånet da skal omklassifiseres til et usikret lån.
Men skal en så vidt inngripende regulering gjennomføres, kreves en langt bedre begrunnelse.
Her kan det vanskelig vises til forbrukerhensyn, da forslaget er svært lite forbrukervennlig. Dessuten vil deler av næringslivet rammes, og tapene på salgspantlån er ytterst beskjedne.
Dersom dette bare handler om panteloven, så er den logiske slutningen at da bør denne loven justeres. Men all erfaring hittil tyder på at dagens pantelov og praksis for salgspantlån lever fint side om side.
Mangelen på utredning utgjør egentlig et selvstendig argument for å videreføre gjeldende regulering av boliglån og forbrukslån inntil videre. Utlånsreguleringen bør uansett ikke endres eller utvides til nye virkeområder før den nye finansavtaleloven er avklart. Da bør grundigere vurderinger av regulering av salgspantlån foreligge, med effekter for bilparken, leasing, bilbransje og annet næringsliv. Det nåværende forslaget bør i alle tilfeller legges bort.
Tom Slungaard
Juridisk direktør i Finansieringsselskapenes Forening
Dag Henning Jacobsen
Analysesjef i Finans Norge
