Olje for tvilsom utvikling

Norad, Utenriksdepartementet og OfU har lenge fungert som «eksportkontor» for norske oljeinteresser. Norad har, med sitt OfU-program, kanskje bidratt til fossilenergiens aldersforlengelse ved å overse at u-landene kunne gå rett inn i «fornybaralderen» uten en tidkrevende, forurensende, fossil omvei.

Harald N. Røstvik. Foto: Anne Lise Nordheim

Ny fornybar energi (unntatt vannkraft) er alltid blitt stemoderlig behandlet i Norad. I «Corruption the Nobel way» (2015) beskrev jeg, for døve Norad-, OED- og UD-ører, kampen fornybarmiljøet kjempet for at OfU ikke skulle få så stor makt og mye ressurser på bekostning av fornybar energi:

• I 1989 etablerte Norad «Petrad», lokalisert til Oljedirektoratet, hvor Gunnar Berge (Ap) var sjef. Han ledet Nobelkomiteen mellom 2000 og 2002. Målet med Petrad var å hjelpe u-landene til å administrere sine oljereserver. Petrads prosjektdirektør Ellinor Mellbye sa til Rogalands Avis i 2004: «...vi driver med myk markedsføring av norsk oljeindustri.»
• Det etterfølgende OfU-programmet (2005) inkluderte de u-land som norske statseide selskaper (tilfeldigvis?) befant seg i eller var på vei inn i, også i korrupte regimer. I stedet for at oljeselskapene selv frontet fremstøtet, sendte man noen milde mennesker fra Nobelprisens hjemland som snakket varmt om norsk oljeforvaltning. Norske selskaper raste så inn i attraktive oljefelt i mange OfU-land. Norad, OED og UD applauderte, men dobbeltmoralen ble ikke omtalt.
• OfU ble bemannet av råbarka oljefolk fra statseide norske selskapers toppsjikt. Petter Nore kom i 2007 fra Norsk Hydros internasjonale avdeling (senere Statoil). Han var, inntil året før, gift med Norad-sjef Eva Bratholm.
• I 2010 ansatte Norad en ny OfU-sjef, Villa Kulid. Hun kom fra Olje- og energidepartementet, hvor hun hadde hatt olje-nøkkelposisjoner i 20 år. Koblingen mellom departementet, Norad og olje ble tydelig.
• I mai 2014 uttrykte handelsminister Monica Mæland (H) at tiden er inne for å prioritere Afrika. Hun tenkte ikke på Afrikas sol, men Afrikas olje. VG skrev 2. juni 2012 at hun roste Statoils nærvær i Angola: «I 2012 var Statoils betaling av skatt til Angola 65 ganger større enn Norges u-hjelp til Angola det året.» Mæland unnlot å nevne de mange milliarder som Statoil hadde innbrakt til Norges oljefond fra felt i Angola.

Den er for liten, kommer for sent og representerer neppe slutt på den særnorske nobelske korrumperingen

Vridningen i favør av norske oljeinteresser var tydelig. I OfUs årsrapport 2012 ble OfU-landene listet opp: Nigeria, Irak, Angola, Øst-Timor (nå Timor Leste), Sør-Sudan, Tanzania m. fl. I 2008 var 25 land inkludert.

Kristin Dypedokks masteroppgave ved UiO i 2012 avkledde dobbeltmoralen og norsk egeninteresse i Ghana. Til Finansavisen sa hun 7. januar det året: «Jeg fant og argumenterer for at OfU ble en strategisk del av norsk utenrikspolitikk som blandet utenriksforhold, bistand og norsk industripolitikk for å tjene både idealistiske og kommersielle interesser til den norske stat. Men OfUs økonomiske motivasjon for å bidra til internasjonalisering av den norske petroleumsindustrien ble ikke åpent diskutert i samfunnet.»

Les også

– En attraktiv oppkjøpskandidat

Africa Energys aksjekurs stupte etter "skuffende" storfunn i Sør-Afrika. Nå mener flere meglerhus det er på tide å kjøpe aksjen, som fortsatt har flere triggere foran seg.

Den rørende norske omsorgen for u-landenes olje virker pussig, når man i dag vet hva Norge har hentet hjem av u-landenes naturressurser for å fylle opp Oljefondet. Den siste vendingen, at Norad ser på mulighetene for fornybar energi i u-land, kommer derfor ikke en dag for tidlig. Den fremstår som pinlig. Den er for liten, kommer for sent og representerer neppe slutt på den særnorske nobelske korrumperingen.

Harald N. Røstvik

Professor ved Institutt for sikkerhet, økonomi og planlegging, Universitetet i Stavanger