Inngripende tiltak og utilstrekkelige hjelpepakker

Snarere enn å vinne kampen mot pandemien, bør myndighetene sørge for at vi kommer best mulig gjennom den, skriver DLA Piper-partner Line Ravlo-Losvik.

IKKE FULLT SÅ GOD JUL: Statsminister Erna Solberg (H) på vei fra pressekonferansen om coronasituasjonen og julefeiringen. Foto: NTB
Debattinnlegg

Lenge før covid-19 var definert som en pandemi og statsminister Erna Solberg proklamerte at «I dag kommer den norske regjeringen med de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid», var det å skape levende byer og opprettholde arbeidsplasser viktige elementer i byutvikling.

Line Ravlo-Losvik. Foto: Iván Kverme

Ifølge plan- og bygningsloven skal reguleringsplaner innenfor rammen av lovens formål «legge til rette for verdiskaping og næringsutvikling». Mange sentrumsnære reguleringsplaner stiller krav om «publikumsrettet virksomhet».

Hvis man rusler gjennom sentrum i byer og tettsteder, vil det som for kort tid siden var selvsagte grunnprinsipper virke som vage minner om en fjern og annerledes tid.

Under andre verdenskrig var det mange inngripende tiltak. Erkjennelsen av behovet for vern og avveining av rettigheter – selv i de mest ekstreme situasjoner – resulterte i flere internasjonale konvensjoner, grunnlovsendringer og nye lovbestemmelser. Menneskerettighetene er blitt et styringsverktøy i Norge innenfor en rekke rettsområder. Vi bør ta lærdom fra historien når inngripende tiltak iverksettes i fredstid.

Professor dr. juris Hans Petter Graver har blant annet uttalt dette: «Myndighetene ser det som sin viktigste oppgave å vinne kampen mot pandemien. Bedre hadde det vært om de så som sin viktige oppgave å sørge for at samfunnet kommer best mulig gjennom pandemien. Det ville krevd bredere vurderinger.» 

I slike vurderinger er det viktig å avveie hensynet til befolkningens helse mot andre grunnleggende hensyn, herunder menneskerettigheter og de konsekvenser brudd på disse kan få – også for befolkningens helse på lang sikt.

Publikumsrettet virksomhet bidrar til norske arbeidsplasser, og grunnloven verner retten til arbeid: «Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for at kvart arbeidsført menneske kan leve av arbeidet sitt eller næringsverksemda si.» 

Underholdning er selvsagt ikke viktigere enn menneskeliv, men jeg har ikke i noen av disse situasjonene hatt problemer med å holde avstand, eller følt på at risikoen for smitte var en uhåndterlig trussel

Antallet arbeidsledige er ifølge NAV blitt tredoblet fra cirka 65.000 i mars til cirka 194.000 i november. For mange som har opplevd å få stengt arbeidsplassen, mistet levebrødet og sett livsverket gå til grunne, fremstår grunnlovens beskyttelse antageligvis som nokså teoretisk.

Jeg har hatt gleden av å nyte «Sound of Music» og «Chess» på Folketeateret, jeg har ledd av «12 gode råd» med Atle Antonsen og Bård Tufte Johansen på Chat Noir. Jeg har vært med på bursdagsfeiring i Oslo Spektrum. Jeg har spist en fantastisk sjømattallerken på Tjuvholmen Sjømagasin. Jeg har sett ansatte som setter stor pris på å vende tilbake til arbeid – og som fleiper med at forestillinger er dedikerte til pleksiglassindustrien.

Underholdning er selvsagt ikke viktigere enn menneskeliv, men jeg har ikke i noen av disse situasjonene hatt problemer med å holde avstand, eller følt på at risikoen for smitte var en uhåndterlig trussel. Tvert imot har jeg sett hardt rammede bransjer som har brettet opp ermene, foretatt investeringer og igangsatt tiltak for at de ansatte skulle kunne gå på jobb.

Norge og eiendomsbransjen trenger den publikumsrettede virksomheten for å kunne skape levende byer hvor befolkningen trives. Dersom virksomhetene går konkurs før de iverksatte tiltakene lempes, får vi kanskje aldri tilbake de levende byene, slik de var ment å skulle være da byutviklingsplanene ble lagt.

La Hans Petter Gravers oppfordring om tiltak som gjør «at samfunnet kommer best mulig gjennom pandemien» bli hørt. Når borgere forbys å utføre arbeidet sitt, og tiltakspakkene ikke er i nærheten av tilstrekkelige til å kunne bøte på konsekvensene, bør enten begrensningene i borgernes rett til å utføre sitt arbeid være mindre omfattende og hensynta den konkrete risikoen, igangsatte tiltak og inngrepenes betydning for de involverte parter, eller så bør hjelpepakkene vurderes nærmere slik at de hjelper de som er rammet til å overleve frem til vi igjen har mer normaliserte tilstander. Helst skulle jeg sett en kombinasjon av dette. Da er det håp om en levende by også i fremtiden.

Line Ravlo-Losvik

Partner og dr.juris i Advokatfirma DLA Piper Norway