Hvem kan garantere at «Langskip» er sjødyktig?

Før man tar det første spadestikket, må bindende avtaler som sikrer økonomisk bærekraft være på plass, skriver Endre Haraldseide.

KARBONFANGST: Fortum Oslo Varmes søppelforbrenningsanlegg på Klemetsrud deltar i det teknologisk krevende Langskip-prosjektet. Flytende CO2 herfra skal lagres under havbunnen. Foto: NTB
Debattinnlegg

Det hevdes at karbonfangst og lagring (CCS) er nødvendig for å oppnå målene i Parisavtalen. Hvilke mengder, hvor og når?

Betydningen «Langskip» blir tillagt, tilsier at alle vesentlige utfordringer blir belyst. Deler av miljøbevegelsen og mange politikere er så euforisk positive til CCS at viktige skjær i sjøen kan bli oversett. At leverandørindustrien ønsker «Langskip» velkommen er naturlig, men styrker egentlig ikke den faglige begrunnelsen for prosjektet.

Endre Haraldseide. Foto: Privat

Norge må ikke risikere å subsidiere deponering av CO2 i Nordsjøen fra utenlandske leverandører som det sies «står i kø». I kø for hva? Betale for det det koster å deponere deler av sine klimagassutslipp eller å motta norske subsidier?

Neppe vil noe fagmiljø garantere at «Langskip» ikke kan springe lekk. Hvem vet om det er «sjødyktig»? Oppstår lekkasjer, kan det generere uopprettelige skader. Betydelige ressurser og gigantiske pengebeløp kan være skuslet bort.

Professor Peter M. Haugan uttrykte i 2007 stor skepsis til troverdigheten av lagringssikkerhet. Haugan var hovedforfatter av spesialrapporten om CCS som klimapanelet (IPPC) utga i 2005.

Oljedirektoratet oppgir at samlet innsynkning på Ekofisk er over 10 meter midt i feltet. Nestenulykken på Tordisfeltet viser hvor ille det kan gå når man injiserer i geologiske formasjoner uten å ha god nok kjennskap til egenskapene.

Globale utslipp av CO2 er 43 milliarder tonn per år. Norges andel, på 42 millioner tonn, utgjør 1 promille

Dette illustrerer Haugans bekymring til fulle. Kunnskap om mottaksevne for store mengder CO2 er fortsatt mangelfull. Injeksjonen av CO2 på Snøhvitfeltet i Barentshavet måtte overføres til et annet geologisk lag fordi evnen til å ta imot injeksjonen var dårligere enn antatt. For Langskip/Northern Lights førte usikkerhet om reservoaregenskaper til at planlagt injeksjonssted ble flyttet i siste liten.

Strukturene som skal ta imot CO2 menes å være godt kartlagte. Ingen uavhengige kunnskapsmiljø har derimot kvalitetssikret dette materialet. Som et alternativ til sikker kunnskap om strukturene vil holde eller ikke, er det lagt opp til omfattende overvåking.

Globale utslipp av CO2 er 43 milliarder tonn per år. Norges andel, på 42 millioner tonn, utgjør 1 promille.

Å deponere 1 milliard tonn pr år i Nordsjøen, ref. Dagsrevyen 21. september i år, vil utgjøre nær 1 kubikkilometer som skal diffundere til porevannet og binde seg til mineraler. Et ambisiøst mål, men likevel bare cirka 2 prosent av de globale utslippene.

Norcem Brevik Fortum og Oslo Varmes planer for CCS på 800.000 tonn CO2 per år utgjør 2 prosent av norske utslipp og 0,02 promille av de globale til en pris på cirka 28 milliarder kroner over ti år – tilsvarende 3.500 kroner per tonn CO2.

«Langskip» er knyttet til Equinors drøm om å konvertere deler av norsk naturgass. Dersom 10 prosent av dagens gasseksport ble konvertert til blått hydrogen, måtte 26 millioner tonn CO2 deponeres per år, 32 ganger det planlagte kvantumet for «Langskip».

EUs planer for grønt hydrogen med en installert effekt på 40 GW utgjør muligens en skarp konkurrent til Equinors planer om blått hydrogen.

Kanskje Equinors investeringer innen hydrogen bør bli i grønt i stedet for blått?

Endre Haraldseide

Cand.agric.

ccs
langskip
endre haraldseide
karbon
co2
co2-lagring
Nyheter
Miljø
Industri
Debattinnlegg