Troen på elbilen som nullutslippskjøretøy er en myte

Klimaplan 2030 viser meget klart at den tekniske beregningsdelen av vår klimapolitikk er i dyp og alvorlig krise, skriver sivilingeniør Per Svardal.

NASJONAL MÅLING, NASJONAL ÆRE: Er det noen grunn for oss å erklære oss klimastolte, når utslippskonsekvensene er overført til våre naboer, spør artikkelforfatteren. Her elbilen Ford Mustang Mach-e. Foto: Håkon Sæbø
Debattinnlegg

Mer nedbør har økt Norges nettoeksport av vannkraft til omkring 15 TWh per år. Hos våre naboer med fossilkraftverk, har vannkraft fra oss akkurat samme funksjon som deres egenproduserte, fornybare strøm. Den reduserer deres behov for fossilbasert strøm. Regnet mot kullkraft, reduserer vår årlige nettoeksport verdens utslipp av CO2 med betydelig mer enn utslippene fra norsk vegtransport – svært nær 25 prosent av Norges CO2-utslipp. Hadde alt gått til Tyskland og redusert deres bruk av brunkull, ville de 15 TWh strøm fra Norge redusert verdens CO2-utslipp med mer enn utslippene fra hele norsk transportsektor.

Nullutslippskjøretøy blir ikke elbiler og elbåter før det er igjen bare fornybarstrøm og atomkraft i strømforsyningen

Det er denne meget store klimagassgevinsten vi spiser av når norsk transportsektor og norsk sokkel skal elektrifiseres. Troen på elbilen som nullutslippskjøretøy er en myte. Økt forbruk av strøm til transport og elektrifisering av sokkelen i Norge øker verdens utslipp av klimagasser. Det er først når det bare er igjen gassbasert strøm i den europeiske strømforsyningen vi er en del av, at elbiler vil gi en viss klimagevinst. Nullutslippskjøretøy blir ikke elbiler og elbåter før det er igjen bare fornybarstrøm og atomkraft i strømforsyningen.

Etter FNs klimapanels regelverk rapporteres utslipp på nasjonsnivå. Dermed rapporterer Norge bare reduksjonene i utslipp fra redusert oljebehov, mens våre naboer rapporterer de høyere utslippene fra fossilkraftverkene som vårt økte strømforbruk fører med seg. Er det noen grunn for oss å erklære oss klimastolte, når utslippskonsekvensene er overført til våre naboer?

Uansett vil reduksjonen i CO2-utslipp bli størst ved å brenne planteoljene, sukkerroene, maisen, hveten, eller hva det måtte være, som erstatning for kull

I Klimaplan 2030 legges det også opp til økt bruk av biodrivstoff. Det er to problemer med dette: Å lage bildrivstoff fra tre, sukkerroer, mais, og hvete er kompliserte og energikrevende prosesser. De gir så store klimagassutslipp at det kan reises tvil om det i hele tatt blir igjen noen klimagevinst i sluttproduktene. Men klimagassutslippene fra produksjonsprosessene utelates konsekvent når klimagevinster presenteres. Dette er akkurat det samme som å utelate debet i et økonomisk regnskap. I økonomi er det straffbart å gjøre noe slikt. Av hensyn til klimaet er det sterkt ønskelig å gjøre det straffbart å unnlate å ta med klimagassutslippene fra produksjonsprosessene også i klimaregnskapene.

Uansett vil reduksjonen i CO2-utslipp bli størst ved å brenne planteoljene, sukkerroene, maisen, hveten, eller hva det måtte være, som erstatning for kull. Selv om plantematerialene hadde kunnet bli bildrivstoff direkte uten å gå gjennom kjemiske prosesser, ville de bare erstatte olje, som har 40 prosent lavere CO2-utslipp per kilowattime enn kull.

Det andre hovedproblemet med biodrivstoff er mangelen på råstoff. Skog av betydning per innbygger finnes bare i det nordlige barskogbeltet og i tropene. Også i Klimaplan 2030 påpekes betydningen av å la skog stå lenger for karbonlagring. Skogsavfall og annet brennbart avfall energigjenvinnes allerede. Mye erstatter kull, og gir dermed maksimal klimagevinst. Derfor er det lite å hente i skogen.

Det er altså jordbruk som må gi råstoffene vi kan lage biodrivstoff av. Men verden har ikke ledig jordbruksareal til å dyrke store mengder råstoff til drivstoff. Tvert imot har det allerede i mange år vært stort press på regnskogene for å skaffe mat til en økende befolkning, til forandring i matvaner, og for å kompensere for mat som allerede brukes til drivstoff. Å øke krav om mer biodrivstoff, fører bare med seg et økt tempo i nedhugging av verdens regnskoger for å dyrke planteoljer og sukkerroer til biodrivstoffproduksjonen. Med de konsekvenser det også har for biologisk mangfold.

Klimaplan 2030 viser meget klart at den tekniske beregningsdelen av vår klimapolitikk er i dyp og alvorlig krise. Det som i første rekke trengs er en skikkelig tenkepause. En tenkepause brukt til å realitetsorientere klimapolitikken med hensyn til mengder, teknikk og vitenskap.

Per Svardal

Sivilingeniør i kjemisk prosessteknologi