Publisert 15. feb. 2021 kl. 19.46
Lesetid: 3 minutter
Artikkellengde er 585 ord
FRA 0,2 TIL 0,4 PROSENT: Finansavisen omtalte nylig at DNB vil doble prisen på sine indeksfond. Her konsernsjef Kjerstin Braathen. Foto: Iván Kverme
Banker og finanshus lar fondskunder betale milliarder mer enn de må. Enten det går til dyre aktive fond som lover noe de ikke leverer, plattformer som utgir seg for noe annet enn de er eller dyr pensjonsadministrasjon med gebyrer og kostnader som spiser uforholdsmessig mye av kundens avkastning. Skal det bli verre før det blir bedre?
Nils-Odd Tønnevold. Foto: Connectum
Jeg satte kaffen i vrangstrupen da jeg leste saken «DNB vil doble prisen på indeksfond» i Finansavisen lørdag 13. februar. Flere banker vil øke kostnadene for fondskunder. Dette til tross for at mange journalister og andre uavhengige kilder (som ikke selv tjener på å selge dyre fond og løsninger) gjentatte ganger har pekt på at banker og finanshus gjør det dyrere for kundene uten å levere merverdi.
De pusher aktive fond som koster seks ganger som mye som indeksfond, selger dyre pensjonsløsninger med dyre fond fra egen meny. Og nå vil de altså øke prisene på handelsplattformen. Det er ikke til å tro! Heldigvis tar noen, som KLP Kapitalforvaltning, til motmæle og sier at (sitat:) «Det er som å rygge inn i fremtiden.»
For en bank som selger egne produkter, er det oppsiktsvekkende at den vil sende regningen for formidling av eget salgsbudskap til fondskundene
At fondskostnadene går ned er bra, men at bank- og finansaktørene henter dette og mer inn igjen ved å øke plattformkostnadene så det ender opp med å koste sparere og investorer mer, er paradoksalt.
Argumentet for dette skal ifølge DNB være tilpasning til MiFiD II-regelverket og (sitat:) «dekke det som har merverdi for kundene slik som tilgang til kundesenter, alt DNB sender ut av informasjon, webinarer, podkaster og utvikling av spareappen og nettsidene».
For en bank som selger egne produkter, er det oppsiktsvekkende at den vil sende regningen for formidling av eget salgsbudskap til fondskundene. Å kalle dette merverdi er å strekke strikken vel langt. Det oser av tiltak for å hegne om høye krav til egen inntjening og egne salgsmål. Det er å begynne i feil ende. Og nå nærmer vi oss sakens kjerne:
Sjefene i bank og finans måles på sine kvartalsresultater, og har egne produktteam hvis oppgave er å konstruere produkter som skal generere inntekter – ikke til kundene, men til institusjonen de er ansatt i.
Deretter går salgsordrene ut til «rådgiverne», som sitter i direkte kontakt med kundene som må forholde seg til ordrene fra sine sjefer. Mye tyder på at det sitter en kultur i veggene som savner vilje og evne til å endre holdning fra å sette seg selv først på bekostning av kundens behov. Og det starter på toppen.
Mens bankenes handelsplattformer og generelle anbefalinger har begrenset verdi, har en individuell plan for sparing og investering stor verdi. Det forutsetter at planen bygger på den enkeltes mål, behov og forutsetninger – enten det går ut på å bygge pensjonskapital, oppfylle drømmer, dempe risiko forbundet med egen virksomhet eller ha en buffer for uforutsette hendelser.
Det er også viktig at planen er godt forankret og lett å forstå, slik at det blir lettere å følge planen og ta rasjonell stilling til hvilke tiltak som bør foretas underveis. De færreste har erfaring nok til å gjøre dette på egenhånd, og vil ha nytte av uavhengig rådgivning for at både plan og gjennomføring skal fungere best mulig. Dette er det som skal til for hjelpe flere til å oppnå sine investeringsmål, ikke at bankens gebyrtrang og egeninntjening settes foran kundens interesser.
Nils-Odd Tønnevold
Dr. og partner i Connectum
(Connectum er et uavhengig investeringsrådgivningsselskap. Red.)