Et langskip på vei mot fattigdommen

Under krisen i 1930-årene var det noen som tok til orde for å sette folk i arbeid med å grave hull i bakken for så å fylle dem opp igjen. Den gangen var det om å gjøre å skaffe folk arbeid. Overføringer av penger uten motytelse var ikke kommet på moten. Så fikk det heller være at arbeidet ikke var særlig meningsfylt eller skapte noen verdier.

Rögnvaldur Hannesson. Foto: NHH

Dessverre er det store likheter med det såkalte grønne skifte og de nevnte tiltak for å skape arbeidsplasser. Det skal bores hull på havbunnen for å pumpe ned kulldioksid. Men først skal den fjernes fra industrielle prosesser og fraktes rundt land og strand til et anlegg utenfor Bergen. 

Dette er ødeleggelse av verdier i stor skala. En stor del av energien som brukes i industrianleggene skal brukes til fjerning av kulldioksiden, og så kommer transportkostnaden, kostnaden for anleggene som skal pumpe den ut til havs, rørene som skal frakte den, og kostnaden for å bore og følge med på hva som skjer i disse hullene.

Kostnaden for denne verdiforødelsen må selvsagt betales av staten. Dens omkostninger for kulldioksidhåndteringen i Norcem med påfølgende infrastruktur er anslått til 25 milliarder kroner, ifølge Stortingsmelding 33 (2019–2020).

Les også

Hvem kan garantere at «Langskip» er sjødyktig?

Hva får man så igjen for dette eventyret? Virkningen på verdens klima er neglisjerbar; Norges totale utslipp av klimagasser måles i promille av verdens samlede utslipp. Eneste målbare effekt er en begrenset reduksjon i Norges egne, ubetydelige utslipp. Det gir klimafrelste politikere og byråkrater anledning til å stille i verdensmesterskapet for kutt i klimagasser blant sine likesinnede.

Norges utslipp forventes å bli kuttet med 1,5 prosent. Norges samlede utslipp av kulldioksid er 0,1 prosent av verdens utslipp

En annen illustrasjon på det grønne skiftet ble gitt i desember i fjor, da Yara kunngjorde planer om kutt i kulldioksidutslipp ved å produsere hydrogen fra strøm. Dette ville kreve strømforbruk på om lag fire terrawattimer i året og gjøre anlegget til en av landets største strømforbrukere.

Les også

– En bærebjelke for Akers hydrogensatsing

For selskapet er ikke dette prosjektet i nærheten av å være lønnsomt, men staten forventes å bla opp; den har jo som kjent et oljefond som kan brukes til litt av hvert. Og hva får man så igjen? Norges utslipp forventes å bli kuttet med 1,5 prosent. Norges samlede utslipp av kulldioksid er 0,1 prosent av verdens utslipp. 

Da finner vi at Yaras påtenkte anlegg ville redusere verdens utslipp med 0,0015 prosent. Betydningen for klimaet er åpenbar. Står den i forhold til kostnaden?

I det siste har noen irritert seg over at Perspektivmeldingen taler med to tunger. Ikke bare skal man redde verdens klima, man skal også se til at Norges olje- og gassproduksjon ikke nedtrappes for fort. Man lever jo ikke bare av gode intensjoner, man trenger jo litt penger også.

Les også

Aker Carbon Capture sikret sin første store kontrakt, men tallene lyste rødt

Det hadde kanskje vært bedre om enkelte av våre politikere erkjente at det ikke går å ri på to hester samtidig, at det grønne skifte og slutten på oljealderen ville sende Norge tilbake til den fattigdom som aldrende nordmenn selv husker. 

Kanskje de endog kunne manne seg opp til å erkjenne at den såkalte klimakrise ikke eksisterer andre steder enn i fantasien av våre taleføre klimaaktivister, og at de skrekkscenarier som påberopes til støtte for klimakrisen bare finnes i regnemodeller som i 20 år har vist seg å grovt overdrive den moderate økning i den globale temperatur som vitterlig har funnet sted.

Rögnvaldur Hannesson

Professor emeritus ved Norges Handelshøyskole (NHH)