Mange kjente problemer – få nye grep

Perspektivmeldingen svarer ikke på mange av de tunge spørsmålene, skriver seniorøkonom Kyrre Aamdal i DNB Markets.

Innvandring: Også tall teller, og de er ikke akkurat løftet i Perspektivmeldingen. Foto: NTB
Debattinnlegg
Kyrre Aamdal. Foto: Iván Kverme

Perspektivmeldingen er et nyttig dokument. Her løftes blikket og langsiktige utviklingstrekk for økonomien og offentlige budsjetter løftes frem. Utfordringene er dog langt på vei de samme som i foregående meldinger helt tilbake til starten av 2000-tallet. For eksempel at eldrebølgen kommer til å tynge offentlige budsjetter og at det vil være et stort offentlig inndekkingsbehov i fremtiden.

Meldingen viser ikke bare hvordan ubalanser kan utvikle seg, men trekker også frem alternative forløp som kan gi en bedre og mer balansert utvikling, både i økonomien og i budsjettene. Også her er det lite nytt. Det vil gå bedre hvis vi holder oss friskere, jobber mer og lengre.

Når både problemer og løsninger må gjentas, er det også et uttrykk for at vi ikke har lykkes med å snu de negative trendene.

Det viktigste bidraget til å styrke budsjettet fremover er å øke sysselsettingen, særlig gjennom å få flere over fra uføre- og syketrygd til arbeid. I tillegg til lavere budsjettutgifter vil overgang fra trygd til arbeid gi økte skatteinntekter. 

Det er betydelige konflikter mellom fordelingshensyn og økonomiske insentiver som meldingen unnlater å løfte opp

Norge er i verdenstoppen med tanke på andel av befolkningen på helserelaterte trygdeytelser, og det kan vanskelig forklares av dårlig helsetilstand i den norske befolkningen. Dersom forskjellen i uføreandelen mellom Norge og Sverige gradvis halveres, vil budsjettet kunne styrkes med om lag 44 milliarder kroner om ti år. Dersom forskjellen mellom disse to landene i andelen på syketrygd går ned med to tredjedeler, kan budsjettet styrkes med 20 milliarder kroner.

Siden økt sysselsetting, særlig ved å få flere over fra helserelaterte ytelser til jobb, er så viktig, burde meldingen vise frem noen alternative strategier for å få det til. Slike skorter det på. Regjeringen vil føre en «forutsigbar politikk», «bevare et omstillingsdyktig arbeidsliv», «bevare trepartssamarbeidet» og vil at «gjennomsnittlig arbeidstid holdes oppe». Blant annet. 

Dette er viktig, men neppe tilstrekkelig ettersom det vil være en videreføring av en politikk som har vært ført lenge. Nye innstrammende tiltak og aktivitetskrav i de helserelaterte ytelsene ble foreslått i Sysselsettingsutvalgets del 1 i 2019. Da partene i arbeidslivet kom inn i utvalgets del 2 forsvant disse tiltakene ut. Fordelingshensyn var viktigst. 

Problemet er at regjering og Storting foretar prioriteringer som ikke legger særlig vekt på lønnsomheten

Det er betydelige konflikter mellom fordelingshensyn og økonomiske incentiver som meldingen unnlater å løfte opp. Høye sykepenger gir flere syke, men sikrer syke en bedre inntekt. Det er bedre med godt betalte jobber enn lavt betalte. Likevel beskattes høytlønte kraftig av hensyn til omfordeling av inntekt.

I meldingen konkluderes det også med at en vedvarende høyere innvandring vil bidra til et lavere inndekningsbehov. Det henger imidlertid i stor grad på anslagene om arbeidsinnvandring og utvandring, og har blitt kritisert. 

Innvandring fra landgruppe 3, som blant annet omfatter Afrika, Asia og Sør-Amerika, er svært kostbart for statsfinansene. Meldingen er tydelig på at innvandrere fra denne regionen i gjennomsnitt har hatt lav tilknytning til arbeidsmarkedet og det gis anslag på netto overføringer per person for denne gruppen. I 2019 ble det gitt permanent oppholdstillatelse for om lag 20.000 personer fra denne landgruppen. 

Et enkelt overslag, basert på disse tallene, peker mot at denne innvandringen i 2019 alene kommer til å belaste offentlige budsjetter med 3,4 milliarder kroner årlig i netto overføringer i minst et par generasjoner fremover. En alternativ betraktning er at nettooverføringene har en nåverdi på nesten 230 milliarder kroner. En kraftig innstramming på innvandring fra denne regionen ville gitt et vesentlig bidrag til å dempe det fremtidige inndekkingsbehovet i offentlige budsjetter.

«Gode investeringer gir oss mer velferd» er overskriften på meldingens siste kapittel, som starter med å påpeke at nivået på offentlige investeringer er høyt i Norge sammenliknet med de fleste andre land. Samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer kan styrke vekstevnen i økonomien skrives det i meldingen.  

Det er vel og bra, men hovedproblemet med samferdselsinvesteringene er prioriteringene av svært samfunnsøkonomisk ulønnsomme prosjekter, som fergefri E39 og Stadttunnelen

Er det motsatte også tilfelle? Regjeringen peker på at den har tatt flere grep for å bedre investeringene. For eksempel: «Arbeidet med Nasjonal transportplan har fått en mer strategisk planleggingsprosess og tydeligere mål om å få mer vei, bane og kystutbedringer for hver krone». 

Det er vel og bra, men hovedproblemet med samferdselsinvesteringene er prioriteringene av svært samfunnsøkonomisk ulønnsomme prosjekter, som fergefri E39 og Stadttunnelen. 

Meldingen refererer til at OECD, ved flere tilfeller, har pekt på at Norge bør tillegge nytte-kostnadsanalyser økt vekt i prioritering av infrastrukturprosjekter og bremse kostnadsvekst. Etableringen av Nye Veier løftes frem som svar på dette. Nye Veier skal legge mer helhetlig utbygging og samfunnsøkonomisk lønnsomhet til grunn for sin prioritering. Men problemet er at regjering og Storting foretar prioriteringer som ikke legger særlig vekt på lønnsomheten. Så kan vi jo håpe på at Nasjonal transportplan 2022–2033, som skal ha samfunnsøkonomisk lønnsomhet som hovedkriterium, vil kunne dreie politikernes preferanser mot å velge mer lønnsomme prosjekter.

Det er lite i denne meldingen som tyder på at inndekningsbehovet er løst til neste melding foreligger om fire år.

Kyrre Aamdal

Seniorøkonom i DNB Markets