I en lederartikkel 20. mars med overskriften «Krakk nå igjen» kritiserer Trygve Hegnar Finanstilsynets vurderinger av risikoen i det norske boligmarkedet. Hegnar skriver blant annet at krakk kan vi bare glemme, og at Finanstilsynet ikke bør true med priskrakk når penger er gratis. Dette krever en kommentar.
Finanstilsynet har aldri spådd et priskrakk i boligmarkedet. Vi har heller ikke «truet» med at et krakk er nært forestående. Det vi derimot har gjort, er å peke på at den høye husholdningsgjelden og de høye boligprisene utgjør en betydelig risiko for stabiliteten i det norske finansielle systemet.
Finanstilsynet er ikke alene om denne vurderingen. Den deles av blant andre Finansdepartementet, Norges Bank, Det europeiske systemrisikorådet (ESRB), Det internasjonale pengefondet (IMF) og OECD.
I et intervju med NRK Dagsrevyen 17. mars, som jeg antar har motivert Hegnars kommentar denne gangen, viste jeg til at høy boligprisvekst og tiltagende gjeldsvekst i husholdningssektoren bidrar til å øke systemrisikoen. Jeg forklarte også hva denne systemrisikoen består av, blant annet risikoen for et kraftig boligprisfall (krakk) og omfattende gjeldsproblemer i husholdningssektoren. For ordens skyld skal jeg opplyse at NRKs overskrift og kommentar til intervjuet ikke er mine ord.
Som Finanstilsynet og andre har påpekt, er det høye boligprisnivået og den høye husholdningsgjelden i hovedsak etterspørselsdrevet, der rente, inntektsvekst, boligbeskatning og demografi er viktige forklaringsfaktorer. Den lave renten etter den internasjonale finanskrisen har utvilsomt vært en særlig viktig drivkraft, og rentenedsettelsen i fjor vår har bidratt til den høye boligprisveksten det siste året.
Om jeg forstår Hegnar rett, mener han at sannsynligheten for krakk og ustabilitet er null eller så lav det ikke er noe å være urolig for
At utviklingen i stor grad kan forklares av fundamentale forhold, betyr likevel ikke fravær av systemrisiko. Markedsbalansen kan være skjør, slik at uventede hendelser eller utviklingstrekk kan føre til store markedsutslag. Slike scenarioer må derfor vies oppmerksomhet i analyser av finansiell sårbarhet.
Sentralbankene varsler at styringsrentene vil bli holdt lave i lang tid, og langsiktige obligasjonsrenter impliserer det samme selv om obligasjonsrentene har økt en del de siste månedene. En langvarig lav rente er derfor det mest sannsynlige rentescenarioet. En fremtidig kraftig renteøkning fra dagens nullrente kan likevel ikke utelukkes, og et slikt utfall har heller ikke så lav sannsynlighet at det i praksis er uinteressant. Historien har lært oss at markeder kan skifte brått, og at pengepolitikken også må legges om ved uforutsette hendelser, som for eksempel tiltagende inflasjon.
Hegnar skriver at «rentebelastningen blir vedvarende lav, og truer ingen». Finanstilsynet spår ikke en kraftig renteøkning. At det kan skje, er likevel plausibelt.
Om jeg forstår Hegnar rett, mener han at sannsynligheten for krakk og ustabilitet er null eller så lav det ikke er noe å være urolig for. Selv om vi ikke nødvendigvis har veldig forskjellig forståelse av boligmarkedets virkemåte, har nok Hegnar en annen vurdering av systemrisikoen enn Finanstilsynet og andre som har som oppgave å bidra til finansiell stabilitet.
Morten Baltzersen
Finanstilsynsdirektør
