En stor andel av henvendelsene til Skattebetalerforeningen handler om eiendomsskatt. Ikke bare er skattytere oppgitt over at eiendomsskatten har økt voldsomt de senere årene, men mange mener også at skattegrunnlagene er uriktige og at forskjellsbehandlingen kommunene imellom er diskriminerende. Når vi i tillegg får høre at hundehus og seterruiner også er ilagt eiendomsskatt, har vi stor forståelse for boligeiere som rammes av kommunenes skatteiver.
Lav skatt på egen bolig er et viktig boligpolitisk virkemiddel som har bidratt til at de fleste av oss eier boligen vi bor i. Dette er positivt og viktig fordi det å eie sin egen bolig skaper sosial og økonomisk trygghet og stabilitet. Boligen er en viktig ramme for våre liv, og er slik sett et formuesgode som står i en særstilling. Det er derfor grunnleggende bra at egen bolig er skattefavorisert.
Som et minstekrav må skatten behandle like tilfeller likt, samtidig som skatt må betales etter evne
Fra tid til annen hevdes det at økt boligskatt vil føre til lavere boligpriser. Men det som reelt sett er viktigere er disponibel inntekt og rentenivå. Skattediskusjonen er et sidespor i så måte. Det kan sikkert diskuteres hvordan skatter og avgifter påvirker investeringslysten, men som et minstekrav må skatten behandle like tilfeller likt, samtidig som skatt må betales etter evne.
Det mest uheldige ved eiendomsskatten er at den beskatter bruttoverdier. Du må altså betale skatt av eiendommens fulle verdi, selv om den er belånt til pipa. To familier med identiske boliger, men med totalt ulik økonomi, betaler den samme skatten. Dette harmonerer dårlig med skatt etter evne-synspunkter.
En beslektet side er at egen bolig ikke gir noen avkastning en kan betale skatten med. Det hevdes riktignok at boligen gir en avkastning, og det i form av den verdien det er å bo i egen bolig. Dette er kanskje teoretisk riktig, men argumentet møter nok liten forståelse hos den som har lite kontanter å betale skatten med.
Et annet argument som av og til trekkes frem er at økt eiendomsskatt gjør skattesystemet mer robust. Tanken er at jo flere ben skattesystemet står på, jo stødigere står det. Et robust skattesystem kjennetegnes også ved at det er vanskelig å unndra skatt, noe eiendomsskatten kan bidra til, fordi eiendom ikke kan flyttes og er vanskelig å skjule. Disse argumentene har større vekt i økonomier med dårlig fungerende skattesystemer, hvor en større del av økonomien er svart. I Norge fungerer skattesystemet godt, de aller fleste betaler den skatten de skal, og argumentet skal da ha mindre vekt.
Når noen kommuner ikke har eiendomsskatt, mens andre kommuner velger forskjellige verdsettelsesmetoder med eller uten bunnfradrag, blir resultatet at folk mister noe av respekten for skattesystemet. Velferdsstaten er et spleiselag som er avhengig av tillit mellom myndigheter og skattebetalere, og forståelsen bør derfor ikke undergraves av forskjellsbehandling og skatter som oppfattes som urimelige og tilfeldige.
Karine Ugland Virik
Adm. direktør i Skattebetalerforeningen
