Farvel til Norge med økt formuesskatt

Formuesbeskatning er lett å ty til, med sin utvilsomme fordelingseffekt overfor «de rike». Men det følger flere nisser med på lasset, skriver skatteadvokat Ernst Ravnaas.

NORGE AVVIKER: Det er grunn til å undres over at det er slik vilje til å tviholde på en skatteform som så til de grader er blitt ansett uhensiktsmessig i andre land, også i Sverige og Danmark, skriver Ernst Ravnaas. Foto: Iván Kverme
Debattinnlegg

I en situasjon hvor formuesskatt på næring ligger an til å bli en hovedsak før høstens stortingsvalg, bør det settes søkelys på risikoen for at eiere av store finansformuer flytter ut av landet. Ap-leder Jonas Gahr Støre uttaler i Aftenposten 20. april at det i Norge «ikke er nok kapital for å nå målene om arbeidsplasser, eksport og utslippskutt» og «norsk næringsliv mangler kapital for å kunne utvikle ny næringsvirksomhet». På denne bakgrunn er det et paradoks at en kraftig økning av formuesskatten nå er den skattepolitiske hovedsaken på den rødgrønne siden.

Som medlem av Aarbakke-utvalget, som la grunnlaget for skattereformen i 1992, foreslo jeg avvikling av formuesbeskatning, slik man etter hvert har gjort i alle land vi sammenligner oss med. Formuesbeskatning er lett å ty til, med sin utvilsomme fordelingseffekt overfor «de rike». Men det følger flere nisser med på lasset. Det gjelder særlig med hensyn til formuesbeskatning av næringskapital, som høyresiden vil fjerne og venstresiden vil øke.

Som praktiserende skatteadvokat har jeg gjennom 30 år opplevd mange svakheter ved skatt på formue, blant annet at den i praksis ikke etterlever det grunnleggende prinsippet om skatt etter evne. Eiere tvinges til å ta ut tiltrengt kapital fra bedriftene (utbytte) for å betale formuesskatten, og i tillegg får de skatt på dette utbyttet. Gründere rammes ved at børsnoterte aksjer verdsettes ut fra forventet fremtidig inntjening, mens selskapet selv er uten likviditet og ikke tjener penger. Argumentene er kjente, så jeg stopper her.

Som advokat har det også vært sårt å oppleve hvordan skattytere med betydelig formue har valgt å flytte fra landet på grunn av en skatt som favoriserer utenlandsk eierskap i Norge. Utflytting innebærer ikke bare at man mister betydelige skattebeløp til fordel for et annet land, men også mye risikovillig kapital som over tid omplasseres til investeringer i utlandet.

Det er grunn til å undres over at det er slik vilje til å tviholde på en skatteform som så til de grader er blitt ansett uhensiktsmessig i andre land, også i Sverige og Danmark. Utflytting av investorer og bedriftseiere, med påfølgende tap av skatteinntekter og redusert risikokapital og svekkelse av nasjonalt eierskap har vært hovedbegrunnelsen for at praktisk talt alle land har fjernet formuesskatt på næringskapital.

Rapporten viser at stadig flere og større formuer forlater Norge, og hvordan de utflyttede gradvis endrer horisonten for investeringene – bort fra Norge

En gruppe studenter ved Norges Handelshøyskole i Bergen har undersøkt dette, jf. siste Kapital. Disse observasjonene bekreftes i den nettopp publiserte rapporten NHHS Consulting har utarbeidet på vegne av syv regionale næringsforeninger. I rapporten kartlegges formuesskattens betydning for utflytting gjennom spørreskjemaer og intervjuer med de mest formuende bosatt i Norge, formuende som er flyttet ut og skatteadvokater.

Rapporten viser at stadig flere og større formuer forlater Norge, og hvordan de utflyttede gradvis endrer horisonten for investeringene – bort fra Norge. Rapporten viser også at det er mange av de større kapitaleierne som fortsatt bor i Norge som vurderer utflytting – en andel som naturlig nok vil øke hvis skatteøkningene foreslått av flere partier gjennomføres.

Utflytting av store private eiermiljøer kan antas å bli en tiltagende utfordring for Norge, uansett skatt, som følge av økt mobilitet over landegrensene. Vi må regne med at nye generasjoner vil være mindre begrenset av landegrenser, og de mest formuende har typisk en internasjonal forankring som ytterligere senker terskelen for flytting.

Utflytting vil redusere kapitaltilgangen til norsk næringsliv – ikke minst til gründervirksomhet, som vil være en del av grunnfjellet i fremtiden. Vårt nasjonale kapitalfond og større investeringsfond har fokus på store selskaper og internasjonale børser. Vi trenger private kapitaleiere med vilje til å ta risiko gjennom satsing på norske ideer og oppstartsselskaper, jf. Støres uttalelser referert over.

Ernst Ravnaas

Partner i SANDS Advokatfirma