Den store skattemyten

Oljenæringens fremtid handler ikke om et valg mellom bærekraft eller store skatteinntekter, skriver advokat Knut Bergo.

– ØKONOMISK LOGIKK UTE AV SPILL. Risikoen for tap er stor, og økende, hevder artikkelforfatteren. Her fra Johan Sverdrup-feltet. Foto: NTB
Debattinnlegg

Advokat Joachim M. Bjerke kommenterte nylig en kronikk jeg nylig hadde i Advokatbladet. Som vanlig var den en personlig meningsytring og ikke skrevet for å fremme advokatinteresser eller klientinteresser. Hvorfor Bjerke starter med å vise til hvilket advokatfirma jeg er tilknyttet, vet han best selv.

Knut Bergo. Foto: Schjødt

Mitt poeng i kronikken er at vanlig økonomisk logikk er satt ut av spill i Nordsjøen, der oljeselskapene nyter godt av garantier andre næringsdrivende bare kan drømme om. For noen består gavepakken av at staten agerer som billig bank gjennom leterefusjonsordningen. For de etablerte er avskrivningsregler og opphørsrefusjon det sentrale.

Det siste går på at de ved tap kan kreve skatteverdien av akkumulert underskudd og ubenyttet friinntekt utbetalt av staten. Bjerke mener den statlige investeringsandelen dette gir er «faglig omtvistet». Jeg brukte Finansdepartementets tall på 88 prosent, som er basert på «metoder i tråd med faglige artikler og lærebøker i investeringsanalyse», slik departementet skriver i Prop 113 L side 6. Dette kontrasterer jeg med selskapenes skattesats på 78 prosent. De beholder altså 22 prosent av overskuddet, mot å ha risiko for 12 prosent av investeringene. Staten er definitivt «passiv medinvestor», som Bjerke sier. Og har altså lavere overskudds- enn underskuddsandel.

At overskuddsandelen er mindre enn underskuddsandelen, betyr at det betales negativ grunnrente

Friinntekten oppsto fordi selskapene tidligere måtte avskrive investeringer over seks år. Det var en gunstig regel for dem, andre næringer må avskrive over 15–20 år. Etter lovendringen i 2020 kan oljenæringen avskrive alt med en gang, men fikk likevel beholde friinntekten etter politisk dragkamp. Det forrykket balansen ytterligere. Det vil føre til at 5–600 milliarder som ellers skulle betales inn som skatt nå vil gå til nye investeringer, dersom næringen får godkjent planene sine.

Det er ingen som bestrider at Norge har tjent store penger på olje og gass. Mitt poeng er at dette ikke er skatteinntekter i vanlig forstand, men overskuddsandel for den finansielle risikoen staten tar. At overskuddsandelen er mindre enn underskuddsandelen, betyr at det betales negativ grunnrente.

Det utelukker ikke at staten kan komme til å tjene penger dersom verden ikke lykkes med grønn omstilling og oljeprisen blir høy i mange år fremover. Men risikoen for tap er stor, og økende. Går verden mot noe i nærheten det scenario IEA beskrev i forrige uke, med massiv satsing på fornybar energi og oljepris ned mot 35 dollar fatet alt i 2030, blir det dramatisk lenge før staten må ta 78 prosent av oppryddingskostnadene. Myten vi må kvitte oss med, er at oljenæringens fremtid handler om et valg mellom bærekraft eller store skatteinntekter.

Knut Bergo

Advokat dr. juris, Oslo