Våren 2018 var jeg som relativt fersk IT-direktør på en konferanse der analytikeren Andy Kyte snakket om «the great stinking dung heap of complexity». Tesen var at de eskalerende krav til å levere nye digitale tjenester fortere, samtidig som IT-organisasjoner skulle kutte kost, ville føre til så mange integrasjoner mellom systemer at man ville ende opp med en stinkende møkkahaug av kompleksitet.
Tre år senere hører jeg på lanseringen av rapporten «Mind the Gap», der digitaliseringsminister Nikolai Astrup (H) påpeker at «ingen snakker om spagettien som ligger bak når vi ser den nyeste kule bankappen».
Vi ble advart for tre år siden, allikevel står mange virksomheter med begge bena godt plantet i møkkahaugen der de desperat forsøker å vedlikeholde et stadig mer komplekst IT-landskap. Det er bestående av gamle kjernesystemer og nye kunderettede apper som skal snakke sammen hele tiden og som bare skal virke, men ikke gjør det.
Så hvordan endte vi opp her? Det kom jo ikke som en overraskelse.
Jeg ser stadig produkter som opprinnelig var utviklet som en enkel prototype, men som får leve og videreutvikles uten at den grunnleggende arkitekturen røres
Noe av skylden må vi som jobber med innovasjon og digitalisering ta. Vi har snakket entusiastisk om konsepter som «Fail fast», «Google Sprints» og «Minimum Viable Product» (MVP). Vi burde kanskje snakket høyere om at veien fra MVP til et reelt produkt som skal kunne skalere over tid, gjerne medfører at MVP skal kastes og man må bygge opp produktet på nytt.
Jeg ser stadig produkter som opprinnelig var utviklet som en enkel prototype, men som får leve og videreutvikles uten at den grunnleggende arkitekturen røres. Før man vet ordet av det, har man et forretningskritisk produkt som stadig går ned på grunn av endringer i andre systemer det henter data fra.
Virksomhetenes toppledelse må også ta sin del av skylden. De siste årene har vi sett et digitaliseringsjag uten like, og virksomhetenes styrer har gitt plusspoeng for hver krone brukt på digitalisering og minuspoeng for hver krone brukt på IT. Noen av samfunnets mest kritiske systemer tør man nesten ikke røre fordi man ikke har oversikt over alle andre systemer som er avhengig av dem.
Selv om mange virksomheter sliter med voksende møkkahauger av kompleksitet, er det også mange som har tatt tak i problemet. For eksempel jobber vi i dag med en kunde som skal bygge en webshop-løsning. I stedet for å begynne med brukergrensesnitt og kundereise, begynner de med integrasjonslaget og koblinger til kjernesystemer som CRM og ERP.
Her er to gode råd til virksomheten og IT-sjefen:
Autonome produktteam har et samlet ansvar for å bygge og videreutvikle produkter som leverer ekte verdi for sluttbrukeren. De skal slippe å forholde seg til budsjettprosesser der teammedlemmene må bruke halve året på å forsvare sin eksistens ett år til. Produktene bruker kjernedata, men de lagrer ikke egne permanente data. Alle kjernedata ivaretas av den sentrale IT-funksjonen.
Virksomhetenes styrer har gitt plusspoeng for hver krone brukt på digitalisering og minuspoeng for hver krone brukt på IT
Identifiser de dataene som er mest kritiske for din virksomhet og tilgjengeliggjør dem for produktteamene gjennom et integrasjonslag som er fleksibelt nok til at utviklerne kan bygge den neste kule tingen. Og det uten at kjernesystemene påvirkes og uten at de må vente på at «noen på IT» må gjøre en endring før de kan komme videre.
Hvis vi erkjenner at digitalisering uten IT blir analogisering og heller ser på IT og digitalisering som to sider av samme sak, er mye gjort. Med en solid og skalerbar arkitektur i bunnen, er det mulig å skape smidige virksomheter. Det er de smidige virksomhetene som kommer til å stå igjen som vinnere når digitaliseringsbølgen har passert oss. De andre kommer vi knapt til å huske.
Jørgen Gulnes
Regiondirektør i Sopra Steria
