Den norske landbruksmodellen er tuftet på fire ben: De årlige jordbruksoppgjørene, samvirkebaserte markedsordninger, en eiendomspolitikk som sikrer selveiende bønder – og kanskje det aller viktigste: importvernet.
For det er importvernet som gjør at vi kan ha et landbruk i hele landet. Å verne vår landbruksproduksjon mot økende importpress, er kort og godt jobb nummer én. De andre bena gir innhold til landbruket, og avgjør hvordan vi skal utnytte våre ressurser best mulig for å nå våre landbrukspolitiske mål.
Uten et effektivt importvern, vil store deler av landbruksproduksjonen og foredlingsindustrien her i landet bli truet
Landbruket i Norge har store kostnadsulemper som kort vekstsesong, kaldt klima og høye kostnader. Norske forbrukere velger helst norsk vare, men ikke nødvendigvis dersom importert vare blir mye billigere.
Landbruket er en næring som får store deler av inntektene fra salg i markedet. Dette har vært mulig fordi vi har hatt et importvern som har hindret markedet fra å bli oversvømt av billigere importerte varer. Uten et importvern vil ikke den norske bonden kunne ta ut en vesentlig del av inntektene gjennom markedet. Ja, uten et effektivt importvern, vil store deler av landbruksproduksjonen og foredlingsindustrien her i landet bli truet.
Vi vet at mange landbrukseksporterende land står klare på grensen til å gå tyngre inn i det norske markedet. Det norske markedet er kjøpekraftig og attraktivt for eksportører.
Internasjonale handelsforhandlinger er å gi og ta. Det kreves politisk vilje for å beskytte norske landbruksinteresser. Landbruket kan ikke bli ofret for å oppnå andre resultater.
Stadig kommer det påstander fra opposisjonen, med Senterpartiet i spissen, om at regjeringen gjennom sin politikk, systematisk svekker importvernet for landbruksvarer. Det er ikke til å forstå.
Regjeringen har de siste årene forsvart landbruket både i forhandlingene med handelsblokken Mercosur og nylig i handelsforhandlingene med Storbritannia.
Tollvernet for landbruksvarer er ikke svekket
I forhandlingene med Mercosur ble det gitt 300 tonn fjørfekjøtt. Til tross for sterkt press, holdt regjeringen og KrF stand mot de store kjøtteksportørene Brasil, Argentina og Uruguay, og ga ingen nye importkvoter på rødt kjøtt. I forhandlingene med Storbritannia er det ikke gitt nye importkvoter for hverken ost, storfekjøtt og kjøtt av sau/lam – dette til tross for meget offensive krav fra Storbritannia.
Handelsforhandlinger krever kreativitet. Det handler om å gi konsesjoner som ikke går på bekostning av norsk produksjon. Det handler om å finne områder der Norge allerede har et importbehov, som nødvendige innsatsvarer til kraftfôr- og konservesindustrien. Det handler om å gi konsesjoner i perioder utenfor norsk produksjonssesong, som for grøntsektoren. Det handler om å forstå motpartens interesser for å kunne kombinere dette best mulig med norske interesser.
I tilfellet Storbritannia, handlet det også om å utnytte muligheten innenfor WTO-regelverket til å splitte EUs ostekvote, slik at Storbritannias nye ostekvote på 299 tonn medførte en tilsvarende reduksjon av EUs ostekvote til Norge.
Landbrukets reaksjoner på avtalen med Storbritannia har vært blandede. Den fremforhandlede avtalen fikk stor støtte i Stortinget med tilslutning fra både Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Jeg vil slå fast at:
Et viktig hensyn for meg har vært å ikke gjøre noe overfor Storbritannia som åpner for nye problematiske landbrukskrav i fremtidige forhandlinger med EU. Det ligger et sterkt signal overfor EU, og andre, at vi ikke har gitt noe til Storbritannia på storfe, sau/lam og melk. Det er også derfor vi bare har gitt Storbritannia tilgang til 26 av 36 EU-kvoter: Altså en klar begrensning av hva de hadde som medlem av EU. Vi har heller ikke gitt Storbritannia en eneste ny kvote som ikke EU allerede har.
Olaug Bollestad (KrF)
Landbruks- og matminister
