Til alle som ønsker å fjerne formuesskatten, kan det være på sin plass å vurdere mulige negative konsekvenser. Hvis formuesskatten fjernes, vil Norge kunne sammenlignes med et skatteparadis. Formuende i vårt land fortsetter som i dag med «null» skatt på realisasjonsgevinster i private investeringsselskaper og får null formuesskatt. Nåverdien av skatt på aksjegevinster som akkumuleres i investeringsselskaper og kommer til beskatning for eksempel 20 år frem i tid, er tilnærmet null.
Et motargument er at mange skatteparadiser i tillegg tilbyr null skatt både på arbeidsinntekt og utbytte, hvor det i Norge derimot utlignes skatt. Men for personer med store formuer er disse skattene marginale i forhold til fordelene med utsatt skatt på realisasjon av verdipapirer i investeringsselskaper og null skatt på formue.
For mange i Norge er formuesskatten den eneste vesentlige personlige skatten de betaler. Som kjent betaler Kjell Inge Røkke over 100 millioner kroner i skatt per år. Denne er i all hovedsak formuesskatt. Med null formuesskatt vil mange av disse skattyterne bli tilnærmet nullskatteytere.
Er dette ønskelig? Er dette bærekraftig økonomisk og politisk? Internasjonalt og nasjonalt har ulikhetene i formue økt kraftig både på lang og kort sikt. Omdømmet til politikerne og det kapitalistiske system settes på prøve. Da kan «Fritaksmetoden» lett komme i spill. Spør entreprenører, forretnings- og finansfolk om de kan tenke seg å bytte formuesskatten mot eliminering av Fritaksmetoden.
Med skatt ved salg av aksjer vil skattebyrden variere med selskapenes resultater – ikke slik som med formuesskatten, hvor skatten må betales selv når selskapet går med underskudd. Det burde jo være perfekt. Men er det det? Sannsynligvis ikke. Fordelene med Fritaksmetoden er langt større enn ulempene med formuesskatten. Bør de mest formuende få både i pose og sekk? Kanskje det er å be om for mye?
Sven O. Hegstad
Harvard MBA og investor
