Publisert 2. sep. 2021 kl. 18.57
Lesetid: 3 minutter
Artikkellengde er 652 ord
99 PROSENT FRA ASIA: Tang har lange tradisjoner i sørøstasiatisk matkultur. Sintef anslår at Norge kan produsere 20 millioner tonn tang og tare til en verdi av 40 milliarder kroner innen 2050. Foto: Dreamstime

Tang og tare er vår neste milliardindustri

Tang og tare er viktige næringsmidler, men defineres ikke som sjømat i Norge. Vår neste regjering bør endre Sjømatloven, skriver Eva Helen Rognskog.

Tang- og taredyrking skaper allerede milliardverdier globalt, men 99 prosent av produksjonen skjer i Asia. I Indonesia alene er det estimert å være rundt 250.000 dyrkingsanlegg. Målt i volum er dyrking av makroalger den største globale akvakulturaktiviteten.

Eva Helen Rognskog. Foto: Satpos

I Norge er bransjen voksende, og Sintef anslår at vi kan produsere 20 millioner tonn tang og tare til en verdi av 40 milliarder kroner innen 2050. Fra 20 millioner tonn kan vi få 680.000 tonn protein, 1 milliard liter etanol eller 1 milliard kubikkmeter biogass. Vi kan erstatte 7,4 millioner tonn CO2 fra fossile kilder.

Men skal vi komme dit, må flere grep tas. Bransjen selv må industrialiseres og profesjonaliseres gjennom økt bruk av teknologi for å sikre mer effektiv produksjon og høyere kvalitet på sluttproduktet. Det skal vi greie. I Satpos har vi erfaring fra seismikk. Vi står på skuldrene av en stolt og suksessrik oljehistorie, så vi vet hva som kreves av kunnskap, teknologi og innsats for å bygge en industri i et av verdens tøffeste havområder. Norge har i dag en gigantisk leverandørindustri knyttet til olje og gass, og oljeteknologi er i dag Norges nest største eksportvare. Denne teknologien har brøytet vei for en rekke bransjer – og nå skjer den klimavennlige i tang- og tareindustrien.

Nye teknologier er i ferd med å revolusjonere en bransje som frem til i dag har vært preget av manuelt arbeid. Produksjonspriser vil derfor presses ned samtidig som kvaliteten på varen går opp.

Tang- og taredyrkere er med andre ord rede til å ta neste steg i kampen mot asiatiske konkurrenter, og trenger, i likhet med oljeindustrien, litt offentlig drahjelp. Men i motsetning til oljeindustrien, ber ikke taredyrkere om milliardsubsidier.

De ber simpelthen om at tang defineres som sjømat også i Norge.

Tare vokser i sjøen. Tare er mat. Likevel defineres ikke en av Norges største og ubrukte næringskilder som sjømat i Sjømatloven. Vi er i den spesielle situasjonen at samtidig som staten i årevis har bedt Mattilsynet, Fiskeridirektoratet, Innovasjon Norge og diverse kystfylker om å legge til rette for produksjon, dyrking og eksport av norsk tare, nekter fiskeriministeren å inkludere tare i Sjømatloven.

Nylig ble fiskeriministeren utfordret i spørsmålet om hvorfor tang og tare ikke er inkludert i Sjømatrådet. Han svarer med at det at det er lite hensiktsmessig å endre loven, da eksportvolumet per i dag er for lavt.

Svaret mangler logikk. Det høstes omtrent 180.000 tonn tare i Norge hvert år. Til sammenligning fanger vi 1.629 tonn kongekrabbe. Kongekrabbe defineres som sjømat, og får tilgang til Sjømatrådets støtteapparat som skal fremme norsk sjømatnæring og skape nye sjømatmarkeder. Tang utdefineres og må slåss alene i det globale markedet.

Vi vet at behovet for tare som mat vil øke kraftig i årene som kommer. Sintef har allerede anslått hvor gigantisk denne industrien kan bli om vi nå tar de riktige grepene. Vi vet konkurrenter i andre land rigger seg for den veksten. Vi vet også at Norge, med verdens nest lengste kystlinje og friskt, kaldt hav, har gudegitte geografiske fordeler.

Nok en gang sitter vi, og denne gangen nesten bokstavelig talt, på en grønn gren. Vi kan bli en betydelig taredyrker i global sammenheng. Og kanskje enda viktigere: Dersom vi sammen greier å bygge opp et solid og velfungerende hjemmemarked, kan vi skape nok en verdensledende leverandørindustri. Vi har gjort det før. De fleste som har hatt arbeid knyttet til oljesektoren, har ikke jobbet på plattform i Nordsjøen, men i leverandørindustrien.

Nå trenger vi bare ørlite drahjelp fra våre folkevalgte. Det er på tide å endre Sjømatloven. I Asia kommer allerede 12 prosent av næringsinntaket fra tang og tare. Europa følger nå etter. Vi kan selvfølgelig fortsette å stå på sidelinjen mens Asia sikrer seg tilnærmet monopol, men kanskje ville det vært økonomisk smartere å ta i bruk våre egne muskler for å sikre oss tilgang til dette markedet.

Eva Helen Rognskog

Adm. direktør i Satpos og gruppeleder i koalisjonen Seaweed For Europe