Som nyetablert kunstner og kunststudent, må jeg selvsagt også lære meg kunstbransjen å kjenne, og i denne oppdager jeg stadig nye finurligheter. En av dem er kunstavgiften – for hvorfor skal jeg i tillegg til skatt gi fra meg 5 prosent til andre kunstnere og organisasjoner jeg ikke ønsker å bli en del av? Jeg kjenner ikke til andre yrker der lønnsmottakere blir tvunget til å betale denne typen tilleggsskatt.
Når eksempelvis en såpass seriøs aktør som Kulturrådet bruker våre felles skattepenger til å finansiere avføring på offentlig scene mens eldre ikke får gå på do, sier det seg selv at en rimelig god støtteordning for kunstnere generelt er at kunstnere skattes normalt som alle andre, og beholder det øvrige til bruk i egne prosjekter i stedet for å tvinges til å finansiere andre kunstnere. Så hvorfor kunstavgift, og hva går den til?
Nær sagt all kunst omfattes av kunstavgiften. Salg av et kunstverk er avgiftspliktig dersom omsetningen regnes som offentlig og beløpet overstiger 2.000 kroner. Også når en kunstner publiserer et bilde på en privat Instagram-konto, anses dette som offentlig.
Midlene fra kunstavgiften går til stipender som tildeles av Bildende Kunstneres Hjelpefond (BKH) og Billedkunst Opphavsrett i Norge (BONO). Et medlemskap i BONO innebærer at en kunstner gir foreningen en eksklusiv rett til å forvalte opphavsretten til ens egne verk. Medlemskapet i BONO er frivillig, og organisasjonen bør selvsagt finansieres med en medlemskontingent. Å få tildelt stipend av BKH er kun svært få forunt, og det er urimelig at kunstnere som har mer enn nok med sitt skal finansiere kjente, veletablerte kunstnere og andre stipendmottakere. Dette bør staten ta seg av.
Det ulogiske i kunstavgiften er et kunstverk i seg selv. BKH, som altså er mottaker av avgiftene som avkreves, har selv sammenfattet egne bestemmelser i kunstavgiftsloven som er rettet mot kunstnere som selger egne verk. Hovedbestemmelsen er at når verket publiseres i sosiale medier, vil påfølgende salg anses som «offentlig omsetning», og dermed være avgiftspliktig uavhengig av hvor salg og overlevering finner sted.
Dette er to organisasjoner de fleste kunstnere sannsynligvis aldri vil få nytte av selv. Så hvor er logikken?
At en organisasjon uten videre kan beslutte å grave i folks lommebøker, er både underlig og urimelig! En nyetablert kunstner vil nemlig erfare at det er vanskelig å komme inn hos galleriene – de fleste vil selvsagt ha etablerte kunstnere som selger. I tillegg er galleriene, grunnet lockdown, på etterskudd og «fullbooket» med veletablerte kunstnere mange år frem i tid.
Nye kunstnere må altså finne andre måter å selge kunst på, og sosiale medier er det eneste alternativet, for kunst må sees! Og her har altså BKH sett sitt snitt til å få inn mer penger som de kan dele ut til andre. En kunstner avkreves altså 5 prosent til nevnte to foreninger – kun fordi de krever det. Dette er to organisasjoner de fleste kunstnere sannsynligvis aldri vil få nytte av selv. Så hvor er logikken?
Norsk kunstliv består hovedsakelig av mange kunstnere som driver i det små; av amatørkunstnere og unge nyetablerte kunstnere som alle har nok av utgifter selv. Å investere i maling og utstyr er ikke spesielt billig. Å være så heldig å få komme inn i et galleri, kan en glemme de neste tre, fire, fem årene.
Kursavgiften er altså totalt usolidarisk og ulogisk, og bør avvikles umiddelbart.
Trude Helén Hole
Kunstner og forfatter
